Alec Luhn trodde han skulle dø på Folgefonna: – Måtte drikke egen urin

– Jeg trodde jeg skulle dø på det fjellet. Når jeg ser tilbake på det, virker det så utrolig idiotisk å gå på den turen alene, og risikere å aldri se de jeg elsker mest igjen.

Det er en hardt preget Alec Luhn som møter NRK på Haukeland, etter to uker i sykesenga.

Den amerikanske turisten forteller at han var på besøk hos søsteren Drews familie, som nylig hadde flyttet til Bergen, da det hele gikk galt.

38-åringen reiste sammen med kona Veronica, foreldrene Roger og Sarah, og brødrene sine.

Han hadde hørt at den verdenskjente isbreen Folgefonna kun lå et par timers kjøretur unna.

Sammen hygget familien seg i sommervarmen, med svømming og padling innerst i fjorden.

– Skulle nok snudd

Men Luhn, som har vunnet flere priser for klimajournalistikken sin i blant annet National Geographic, The New York Times og CBS, følte seg ikke mettet på den norske naturen.

Han ville se mer.

Torsdag 31. juli la den han ut på fjelltur fra Odda, alene. Planen til den erfarne turgåeren var å besøke flere DNT-hytter i nasjonalparken ved Folgefonna.

Sola skinte. Ranselen var pakket med både sovepose, telt og niste. Alle forhold lå til rette for en fantastisk tur til isbreen.

Men slik ble det ikke.

– Den første dumme avgjørelsen jeg tok, var at jeg gikk opp til enden av breen, selv om sålen på støvelen min hadde begynt å løsne. Jeg skulle heller aldri gått alene i et bratt terreng jeg ikke var kjent i, innrømmer Luhn.

Han satte seg ned like ved hovedstien, for å se om han kunne fikse støvelen med en medbrakt teipbit.

– En turgåer kom forbi og spurte om det gikk bra, eller om jeg trengte hjelp. Men jeg var for sta til å takke ja, og svarte at jeg bare tok meg en pause.

Luhn ville videre oppover for å se breen fra en mer spektakulær vinkel, der ingen andre turister var, forteller han.

Han fortsatte dermed oppover, og innover i den neste dalen.

– Det var veldig kult å se isbreen fra den vinkelen. Men jeg skulle nok snudd allerede da jeg fikk problemer med støvlene, erkjenner han.

«Dette er virkelig ille»

Terrenget ble brått veldig bratt, forteller amerikaneren. Det var langt fra breen til nærmeste hytte, og nattens mørke hadde begynt å legge seg over dalen.

Amerikaneren anslår at han sto på en fjellhylle rundt 1200 meter over havet, da han plutselig mistet grepet og falt.

– Jeg skled og rullet nedover den bratte fjellsiden. Så plutselig smalt det. Det var som at beinet, låret og bekkenet mitt knuste samtidig, forteller Luhn.

Luhn endte ferden et par titalls meter lenger ned i skråningen. Både mobiltelefon og vannflaske hadde falt ut av ryggsekken.

– Jeg rakk ikke å være livredd. Men jeg husker at jeg tenkte «dette er veldig, veldig ille». Dette er sånne ulykker man bare leser om i bøker eller ser på film.

Den forslåtte turisten ble liggende i flere timer før han våknet til igjen. Han så matposen og stormkjøkkenet noen meter oppe i skråningen, men alt var knust og ødelagt.

Luhn forsøkte å rope «ring 112, ring nødnummeret» høyt i tilfelle mobiltelefonen skulle klare å fange det opp, men til ingen nytte. Telefonen var satt i flymodus for å spare strøm.

Dessuten klarte han ikke å bevege seg.

– Beinet gikk rundt i alle retninger, og bare svingte rundt. Det var ingenting som holdt det fast. Albuene mine var ødelagt, og håndflatene helt skrapt opp, forteller han.

– Jeg tenkte «dette er virkelig ille». Jeg hadde verken telefon eller vann, og ingen kom jo til å vite at jeg var borte.

Luhn forteller om svært krevende værforhold. Heldigvis hadde han fortsatt soveposen og teltet. Luhn forteller at det var avgjørende for at han overlevde det hele.

– Det er en veldig varm sovepose, som jeg sprengte opp.

Den erfarne turgåeren fant noen store steiner, som han kunne legge over seg for å forhindre at han falt ytterligere nedover fjellsiden.

Som vann fra gudene

Han hadde også granolabarer, peanøtter og en tom vannpose i lommene.

– Men munnen var så tørr at det kjentes ut som betong. Jeg klarte ikke så svelge noe, forteller Luhn.

Etter to dager uten vann, måtte han ty til det utenkelige; drikke sin egen urin.

– Jeg tok vannposen og tisset i den, bare så jeg kunne få ned litt nøtter så jeg ikke sultet i hjel, forteller han.

Søndag begynte det endelig å regne såpass, at amerikaneren kunne suge til seg noen små dråper fra soveposen.

– Jeg sugde opp vannet fra hver lille fold i soveposen. Det er det beste vannet jeg har smakt i mitt liv. Det var som vann fra gudene, sier han.

Amerikaneren ble først meldt savnet av familien i Wisconsin mandag 4. august, da han ikke møtte opp til den planlagte hjemturen via London. En storstilt redningsaksjon ble iverksatt.

Da hadde været skiftet, og det var mye regn, sludd og vind i fjellene.

Teltet kollapset, forteller Luhn, som ble liggende i den gjennomvåte soveposen.

– Jeg var veldig kald, og fikk ikke føttene ut av støvlene til natten.

Innså at han kunne dø

Det gikk greit et par netter, forteller han. Men så kom klaustrofobien.

Luhn forteller at det var da han innså at ulykken kunne få det verst tenkelige utfallet.

– Jeg måtte innse at jeg kunne dø. At ingen kom til å rekke å finne meg i tide.

Ingen personer var å se noen sted, ikke engang ett eneste dyr. Luhn var mutters alene i den store fjellheimen.

Luhn er ikke religiøs. Men alt han kunne gjøre der han satt, var å be til høyere makter.

– Det var en forferdelig følelse, og en enorm psykisk påkjenning. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å overleve, og hadde nådd maksgrensen min. Alt jeg ville var å se kona mi og familien min igjen.

Først onsdag 6. august, snart en uke etter turens start, ble Luhn funnet av et helikopter i en fjellskrent, nord for Nedre Buarbreen.

Luhn hadde hørt helikoptrene i det fjerne i en times tid, men begynt å miste håpet om at det skulle klare å identifisere han mellom all stein og tåke.

– Det var som himmelsk musikk, da jeg hørte helikoptervingene komme nærmere. Jeg vinket så mye jeg bare kunne.

– Jeg var helt overveldet. Da helikopteret åpnet døren og vinket tilbake følte det som jeg ble født på ny, forteller Luhn.

Takker redningsmannskapet

Han sliter med å finne store nok ord for å takke redningsmannskapet som fikk han ned fra fjellet.

– Jeg er så ydmyk og takknemlig for at så mange mennesker lette etter meg.

– Røde Kors var superprofesjonelle og superinspirerende. Jeg tror hun ene der het Kristin, og en annen het Thomas. Kristin sa «vi har lett etter deg, og er så glad for å ha funnet deg i live».

Kona og foreldrene var begge på sykehuset kvelden Luhn ble funnet. Søsteren kom hakk i hæl.

– Da jeg møtte blikket til søsteren min, holdt jeg på å miste det helt. Det så ut som om noen hadde vært i krigen. Man så hvor stor bekymring hun hadde hatt de siste dagene, og jeg følte meg skyldig for alt jeg hadde utsatt familien min for.

– Jeg husker ikke så mye, annet enn at det var et kjærlig øyeblikk. Kona mi sa «Jeg elsker deg. Men jeg skal kverke deg».

Da Luhn kom seg til hektene igjen, kunne han nesten ikke tro sine egne øyne.

– Det var som å se føtter fra 1800-tallet. Jeg hadde svarte tær, og de var svært smertefulle, forteller han.

Vil ikke slutte å gå i fjellet

Luhn har spurt legen sin om hva som ville skjedd, hvis han hadde blitt liggende lenger i fjellet.

– Han tror jeg ville dødd ganske raskt, i løpet av noen få timer, siden kroppen ikke klarer å holde seg varm.

Tross to uker med behandling, klarer Luhn fortsatt ikke å gå selv. Han må bli liggende til han klarer å gå igjen.

– Den største lærdommen fra dette er at selv hvor mye man har vært ute i naturen, og man tror man er forberedt på alt, må man alltid ta forholdsregler og ikke føle seg for trygg.

Den naturglade amerikaneren skal nok gå tur i fjellet igjen. Men det blir ikke Folgefonna igjen med det første.

– Jeg skal nok tilbake i fjellene en gang. Men jeg har fått en helt ny respekt for livet, avslutter Luhn.