Allehelgensdag og halloween

Jo, de også. Men ikke bare. For hva er en helgen? Det er et menneske som Gud har brukt til å utrette store ting. Det er ikke nødvendigvis mors beste barn.

Som for eksempel den livsnytende krigerkongen Olav Digre som døde på Stiklestad 29. juli år 1030 og som fikk deretter tilnavnet «den Hellige» og ble en av Europas viktigste helgener ut fra fortellingene om hva som skjedde med hans kropp etter hans død.

Eller Maria av Egypt, horen som kastet seg på et pilegrimsfølge til Jerusalem i håp om store inntekter, men som i stedet ble omvendt og ble blant annet skytshelgen for botferdige kvinner.

Men det finnes også motsatte eksempler: Frans av Assisi, som gav avkall på all sin rikdom for å vie sitt liv til barmhjertighet, Martin av Tours som delte kappen sin med en tigger uten å vite at tiggeren var Kristus, eller biskop Nils (Nikolaus, Klaus, Nisse) av Myra i Lilleasia som var så glad i barn og ofte kom med gaver til dem.

Men slike åpenbaringer av guddommelig godhet er det mange av, ofte uten at de tenker på at det er et glimt av Gud i deres handlinger. Foreldre mot barn, barn mot foreldre, besteforeldre, venner, naboer, arbeidskamerater, tilfeldig forbipasserende. Skomakeren hos Tolstoi er en glimrende illustrasjon. De er slik sett navnløse helgener. I tillegg kommer alle de kjente helgenene som ikke har egne minnedager. Det er alle disse som minnes på Allehelgensdag. Derfor feirer også de lutherske kirkene Allehelgensdag.

«Om helgendyrkelsen lærer de at man kan holde fram minnet om de hellige, for at vi skal etterlikne deres tro og deres gode gjerninger,» heter det i bekjennelsen fra Augsburg 1530, som er hoveddokumentet for alle lutherske kirker. Så heter det da også i gudstjenestens hovedtekst for denne dagen: «Salige er de barmhjertige, de ydmyke, de som skaper fred» osv.

Allehelgensdag er egentlig 1. november. Dagen etter har vi «Alle sjelers dag» eller alle dødes dag. Det er en dag for forbønn for alle våre døde, helgener eller ikke, om at de må komme velberget frem til saligheten. Den feies ikke i de lutherske kirkene: De regner med at «nådetiden» er slutt ved døden. Etter den er det ikke mer vi kan gjøre for vår kjære avdøde.

I de siste årene er det vokst frem en sammenblanding av disse to dagene, samtidig som feiringen er sekularisert ved at fokus er endret fra minnet om våre avdødes gode eksempel, til pleie av vår egen sorg. Og denne endringen er ikke minst propellert av prester og biskoper, folk som jo burde vite hva de snakker om. Hvilket viser at vi kan ikke lenger stole på det de sier.

For all del: Det er viktig å gi sorgen rom, og på dette området har det skjedd store ting de siste 50 årene. Men noen menigheter har valgt å legge en slik minnegudstjeneste til andre tider for ikke å ødelegge Allehelgensdag, Nyttårsaftens ettermiddag har for eksempel blitt benyttet. I de siste årene har også forretningsstanden klart å lure oss til å overta Halloween fra USA, godt hjulpet av skoler og barnehager.

I det siste har vi også fått høre – endog fra prestelig hold og dermed nok et eksempel på pastoral villedning i stedet for veiledning – at Halloween har kristne røtter. Det er naturligvis ikke riktig: Halloween er en førkristen, keltisk dødskult. Denne natten sto de døde opp av sine graver for å skremme de gjenlevende til å føre dem til dødsriket. Den ble etter hvert integrert i den katolske allesjeler-feiringen 2. november. Men at den har invadert kirker, gjør den ikke kristelig, tvert imot bidrar den til å sekularisere de kirkelige markeringer slik det har skjedd med Allehelgensfeiringen hos oss.

Vi blir nok ikke kvitt Halloween, og Allehelgensdag kommer fortsatt til å forbli en sekulær sørgedag. Men kanskje kan Allehelgensdagen reddes ved å flytte den tilbake dit den opprinnelig oppsto: i påsketiden. Som en dag for å minnes alle våre salige forfedres eksempel på tro og liv, i lys av Kristi oppstandelse.