Andre mennesker kan være et slit

Er du blant dem som ikke har gått alene på kino? Fordi du har fryktet å få de andres brennende blikk i nakken, idet du og popkornet ditt daler ned i det enslige setet? Fordi du tror medlidenheten vil bølge mot deg, fra skravlete vennegjenger eller par på date? Fordi du tror at de tror at du ikke har venner, fordi du ikke har venner med deg akkurat nå?

Vel, frykt ikke mer. Nye tall fra de største kinokjedene i Norge viser at stadig flere går alene på kino. 17 prosent av alle solgte kinobilletter er nå enkeltbilletter.

Skammen slipper taket. Det virker som om det er mye mer nærliggende for oss å tro at folk som er alene, sikkert har valgt det selv, om det så er på kino, teater, restaurant eller ferie.

Både for kulturlivet og for den enkelte er dette supert. Kinoer og teatre går ikke glipp av billettsalg fordi kompisen din skulle på trening den eneste kvelden du var ledig. De som faktisk er ensomme i livet sitt, får ikke tilleggsbyrden ved at de også tvinges til å gi avkall på kulturopplevelser. De som har lyst til å se en bestemt film eller konsert, eller prøve ut en ny restaurant, trenger ikke å gå glipp av noe hvis vennene ikke vil bruke tid eller penger på det samme. Alle vinner.

Og likevel. På et overordnet nivå går dette inn i en tendens som er litt mindre heldig for oss. Det er nemlig flere tegn i tiden på at det er mye mer selvvalgt ensomhet der ute enn før. Kanskje litt for mye.

I januar i år valgte Derek Thompson, journalist i amerikanske The Atlantic, å la alarmklokkene kime for det han kalte «det antisosiale århundret».

Thompson peker på forskjellig statistikk som viser at tallet på amerikanere som spiser ute med venner har gått ned, at det blir stadig flere bordreservasjoner for enkeltbord, og at mange restauranter overlever på grunn av takeaway. Han ser på den selvvalgte ensomheten som et problem, en tilstand der folk ikke merker at de gjør valg som ikke er bra for dem på sikt.

«Det virkelige problemet her, kjernen av Amerikas sosiale problem, er at amerikanere flest ikke responderer på de biologiske impulsene til å tilbringe mer tid med andre mennesker», skriver han.

«De er mer alene, samtidig som mange indikatorer på ensomhet faktisk holder seg stabile eller synker».

Med andre ord: Mange føler seg mindre ensomme enn de faktisk er.

For det er ikke til å komme fra. Andre mennesker kan være et slit. De kommer for sent. Du må forhandle med dem om hvilken film dere skal se. Etterpå vil de kanskje gå til den nye baren de hadde lest om et sted, den som ligger et kvarters gåtur unna, og du er strengt tatt for tynnkledd til å ha lyst til å gå så langt.

Les også: https://www.nrk.no/kultur/flere-gar-pa-kino-alene_-_-ikke-skambelagt-mer-1.17390344

I verden slik den har blitt, kan du bestille akkurat det du vil ha og få det brakt akkurat dit du er. Klesbutikken og kinoen er i stua. Restaurantmaten kommer på døra. Det kan gjøre den typen forhandlinger som før var en selvfølgelig del av livet, i ethvert sekund du ikke var mutters alene, uvant og uønsket.

Det kan være mer behagelig bare å la være. En av dem som har lagt merke til at folk stadig oftere nettopp bare lar være, og som irriterer seg over det, er Amalie Langballe, som skriver i danske Weekendavisen. Hun synes stadig oftere at venner avlyser avtaler. Ikke fordi de er syke eller forhindret. Men fordi de bare må være litt for seg selv.

Langballe tror vi undervurderer fellesskapet hvis vi mener det bare er noe vi kan gå inn i på våre beste dager, når vi er underholdende og sjarmerende.

«Hvis det bare er til terapeuten sin man viser sine tårer, sine sinneutbrudd, sine trette, bleke øyne, så har man faktisk uthulet selve fellesskapets eksistensgrunnlag», skriver hun i en kommentar.

Når man treffer venner sjeldnere, trenger man ikke å jenke seg overfor andre enn dem man muligens bor sammen med. Derek Thompson peker på at dette kan skape en ny nærhet mellom deg og familien din, eller mellom deg og meningsfellene dine på nettet. Samtidig kan det svekke båndene til omgivelsene, til nabolaget, til den sosiale landsbyen. Det har blitt lettere å velge bort de du kjenner som iblant går deg på nervene, som stemmer noe annet enn deg, som på en eller annen måte er vanskelige å forholde seg til.

Hver gang vi får en ny frihet, oppstår det nye utfordringer. Utfordringen er ikke å skjene vekk fra friksjon og forhandlinger, fra toleransen det krever å være i en større gruppe. Og ikke å glemme hvilken opptur det også kan være bare å tilbringe tid sammen.

Samtidig som det er lov å nyte friheten i å være alene. I å kunne se akkurat den filmen du vil se, når du har fri og har lyst. Å gå nedover gaten i en fremmed by og svinge til høyre eller venstre alt etter hva innskytelsen tilsier, å dale ned på en kafé du liker uten å måtte se deg rundt og spørre: «Hva med denne?»

Akkurat hvordan jeg skal få til denne balansen, er noe jeg må tenke litt over. Kanskje neste gang jeg er alene på kafé.