Angsten for å ikke få jobb har satt seg i kroppen, og gråten ligger på lur

Av og til så tenker jeg «hva gjør jeg egentlig»? Hvis du er ærlig, hva gjør jeg? Når jeg skulle komme hit tenkte jeg veldig mye på det. Jeg vet ikke når du hilste på meg, om du så ansiktet mitt? Jeg var ikke sånn som jeg har blitt. Jeg var lei meg. Jeg kunne ikke svelge. Jeg tenkte «hva gjør jeg? Hva driver jeg på med»? Jeg føler meg dum. Barna vet at jeg har studert på universitetet. Folk fra Somalia sa «tror du at du får jobb»? Jeg vil dele den kompetansen jeg har fått. Jeg er klar til å bidra. Alt jeg gjorde var fordi jeg vil ha en kompetanse som jeg kan bidra med i en … Nei, jeg vet ikke. Av og til bare sitter jeg i klasserommet sånn. Og så hører på de foreleserne. Jeg sier til meg selv «hva gjør jeg her»? Jeg stiller det spørsmålet. Jeg føler meg … Å, jeg vil gå ut! Men hva skal jeg gjøre hvis jeg går ut? Jeg vet ikke.

Dette sitatet er fra et forskningsintervju med en kvinne vi kaller ‘Faiza’. Hun kom fra Somalia til Agder som flyktning, og la mye innsats inn i å bli ‘integrert’ her. Hun lærte seg fort norsk, og tok høyere utdanning, selv om hun hadde lite utdanning fra hjemlandet og programrådgiveren hennes i Nav sa at det ikke var realistisk for henne å ta høyere utdanning i Norge. I tillegg brukte hun mye tid på å følge opp skolearbeidet til barna sine, som gjorde det bra på skolen. Sitatet over er fra et intervju gjort på et tidspunkt hvor Faiza er ferdig med utdanningen sin, og har fått gode karakterer, men likevel ikke har fått jobb. Hun har vært til flere samtaler i regi av Nav. Da har hun i liten grad blitt spurt om kompetansen sin.

I stedet har hun flere ganger blitt spurt om hvordan hun vil klare å være i full jobb som alenemor, og hvordan hun vil håndtere sin religion – om hun for eksempel vil måtte avbryte arbeidet for å be. Siden Faiza ikke har fått jobb, har hun på intervjutidspunktet begynt på enda en utdanning, men angsten for å ikke få jobb har satt seg i kroppen, og gråten ligger på lur når hun møter intervjueren. Faiza føler at hun har gjort ‘alt rett’ i Norge, men at hun likevel ikke ‘slippes inn’. Det samme gjelder i stor grad for barna hennes. De har nesten ingen venner her.

I den norske offentlige samtalen om integrering rettes mye fokus mot flyktninger. Flyktninger omtales ofte som å ha ‘feil’ og mangler – som for eksempel manglende utdanning, manglende foreldrekompetanse eller traumer – som de må prøve å ‘fikse’, for slik å kunne ‘bidra til samfunnet’. Dette er tilfelle selv om både sunn fornuft og forskningtilsier at samfunnets etablerte strukturer, og praksisene til de av oss som er en del av majoritetssamfunnet, betyr mye mer for integrering enn hva den enkelte flyktnings handlinger gjør. Kraften i ‘samfunnet’ er (selvfølgelig) mye sterkere, og i forskningen vår har vi funnet mange spor av samfunnskrefter som hemmer integrering av flyktninger.

Det vi skrev om Faiza over tydet på at hun møtte på ansatte i Nav som så ut til å prøve å‘realitetsorientere’ henne mer enn å hjelpe henne med å bli enda mer oppmerksom på sine styrker og å motivere henne til videre innsats. Hun er ikke den eneste flyktningen vi har intervjuet som har slike erfaringer. Ut fra intervjuer vi har gjort med profesjonelle, ser det ut til at slik realitetsorientering kan være godt ment. Den kan for eksempel handle om at de vil unngå at flyktninger kaster bort verdifull tid på innsatser som etter de profesjonelles erfaring har lav sannsynlighet for å lykkes. I annen forskning vi har gjort, ser vi at flyktningforeldres foreldrepraksiser ‘snilt og mildt’ dyttes til side av profesjonelle som gjennomfører såkalte ICDP foreldrekurs, mens det vi kan kalle en norsk middelklasse-måte å være forelder på, implisitt formidles som den riktige. Også slike og lignende kurs ser ut til å være basert i gode intensjoner, og flyktninger selv mener også ofte at det er nyttig å lære om ‘norsk’ foreldreskap gjennom slike kurs.

Samtidig har de nevnte arbeidsmåtene i seg en feil-og-mangel-orientering, og vår forskning viser mange spor av at profesjonelle i liten grad ser og anerkjenner flyktningers kapasiteter. Dette ser vi som et stort integreringsproblem. I den offentlige samtalen er denne utfordringen imidlertid veldig lite synlig. Der videreføres individfokuset. Og ikke bare det: Dette fokuset ser ut til å forsterkes, og til å snevres mer og mer inn mot den enkelte flyktnings nærmeste relasjoner og følelsesliv. Nylig kom boka Det samfunnsskapte utenforskapet, som våre kolleger Ann Christin Nilsen og Ove Skarpeneser redaktører for, ut. Her har vi skrevet et kapittel om denne trenden, som vi mener er bekymringsfull.

At mye offentlige ressurser og oppmerksomhet rettes mot praksiser som ICDP og også traumebevisst omsorg peker mot at vi i stadig økende grad forstår de viktigste integreringsutfordringene som å befinne seg i flyktningers foreldrepraksiser og følelsesliv. Vi sier ikke at ICDP eller traumebevisst omsorg ikke har noe for seg, og vi anerkjenner at disse praksisene kan være til hjelp for flyktninger. Vi er likevel bekymret for at de er en del av nevnte trend. Denne trenden kan bidra til at de samfunnsstrukturene og de kollektive praksisene som kan monne enda mer i integreringssammenheng, og som i stor grad involverer de av oss som er en del av den etniske majoriteten, forblir i det skjulte.

Vi tror at nettopp et fokus mot nevnte strukturer og praksiser – mot ‘oss selv’ og de strukturene vi har bygget og bidrar til å opprettholde – har i seg et stort, uforløst integreringspotensial. Vi tror for eksempel at hvis vi som er en del av den etniske majoriteten hadde vært åpnere, mer ressursorienterte og mer inkluderende overfor flyktninger (og andre innvandrere) – og også mer bevisste på og kritisk innstilte til ‘det norske’ – så hadde det vært veldig integreringsfremmende. Da tror vi også at behovet for de offentlige integreringsinnsatsene vi nevnte over, ville blitt redusert.

Dette kan for eksempel skje ved at flyktninger får mer kunnskap om det norske samfunnet og mer emosjonell støtte i sivilsamfunnet, framfor at dette skjer i mer profesjonaliserte og hierarkiske relasjoner. Ikke minst vil slike relasjoner medføre læring og potensial for endring for alle involverte parter – slik at integrering blir en prosess som inkluderer oss alle, og ikke bare handler om at flyktninger må endre seg for å få anerkjennelse og innpass. Om integrering overlates til profesjonelle, og reduseres til å handle om flyktningers egne nære relasjoner og følelsesliv, så er vi bekymret for at integreringsutfordringene kan vokse.