Antipalestinsk rasisme

Sist uke kom Norges første rapport om denne typen rasisme. Rapporten gir et dystert innblikk i hvordan palestinere i Norge har det, både før og under folkemordet.

Antipalestinsk rasisme viser seg i en rekke ulike former, fra fremstillingen i mediene til «juridiske sanksjoner, politisk delegitimering og trakassering av aktivister og sosial ekskludering av norsk-palestinere». Når medier gir plass til ekstreme proisraelske perspektiver og ikke er bevisste på hvordan de fremstiller palestinske stemmer, så «bidrar det ikke bare til en skjev fremstilling av konflikten – det legger også grunnlaget for en retorikk og en virkelighetsforståelse som dehumaniserer palestinere».

Antirasistisk Senter bruker Arab Canadian Lawyers’ definisjon fra 2022: antipalestinsk rasisme «forsøker å tie, ekskludere, usynliggjøre, stereotypisere, ærekrenke eller dehumanisere palestinere eller deres fortellinger». Denne rasismen uttrykkes blant annet ved «å fornekte Nakba og å rettferdiggjøre vold mot palestinere; å nekte å anerkjenne palestinere som et urfolk med en kollektiv identitet, tilhørighet og rettigheter i forhold til det okkuperte og historiske Palestina; å viske ut palestinernes menneskerettigheter og deres likeverd; å ekskludere — eller å presse andre til å ekskludere — palestinske perspektiver, palestinere og deres allierte; samt å ærekrenke palestinere og deres allierte med påstander som at de er iboende antisemittiske, en terrortrussel eller sympatisør av terror, eller at de står imot demokratiske verdier.»

Hvorfor tar aviser inn ekstreme proisraelske tekster? Fædrelandsvennen velger å ta inn debattinnlegg etter debattinnlegg som konkluderer med at palestinere ikke er et folk, som nekter for at Palestina er et land og som trakkasserer palestinere. Er det ytringsfrihet eller hatretorikk? Det er antipalestinsk rasisme, og for å si det med Antirasistisk Senter: «Ytringsfriheten er ikke absolutt», og man er ikke «forpliktet til å gi ekstreme synspunkter spalteplass».

Mangel på dekning av store folkelige engasjementer «bidrar til en systematisk marginalisering av propalestinske stemmer og folkelig engasjement», skriver Antirasistisk Senter. Det er ikke ofte Fædrelandsvennen dekker palestinsk aktivisme i Kristiansand, og dette snakkes det mye om blant aktivistene. Antirasistisk Senter skriver: «Den norske medieoffentligheten spiller en sentral rolle i hvordan konflikten mellom Israel og Palestina forstås. Når journalistiske språkvalg, tematiske prioriteringer og redaksjonelle avgjørelser gjennomgående fremmer israelske narrativer og marginaliserer palestinske stemmer, bidrar mediene ikke bare til feilinformasjon – de forsterker strukturell antipalestinsk rasisme.» Et eksempel på å unngå å dekke et palestinsk perspektiv: Palestinakomiteen i Agder inviterte FNs spesialrapportør til Palestina, Francesca Albanese, til Kristiansand i februar. Fædrelandsvennen fikk spørsmål om å sitte i panelet, lage reportasje og få et intervju med henne. Over 350 mennesker i Kristiansand var til stede på Studenthuset Bare. Fædrelandsvennen? Ingen kom.

Som leder av Palestinakomiteen i Agder har jeg, nesten naturligvis (?), opplevd ekstreme mengder med hets, hatytringer og drapstrusler. Jeg har derfor valgt å logge av mine profiler i sosiale medier. Jeg tåler å bli kalt notorisk antisemitt, få beskjed om at «vi vet hvor du bor» og tilbud om «enveisbillett til Gaza». Jeg tenker at det er marginalt i forhold til hva palestinere i Palestina og i diasporaen opplever, og har ikke ønska oppmerksomhet rundt dette. Men det kosta meg nesten jobben i fjor.

I rapporten til Antirasistisk Senter tas det også opp at palestinske støttespillere utsettes for diskriminering og rasisme: «Palestina-aktivisme i Norge har siden 7. oktober 2023 blitt møtt med både politisk og sosial motstand. Dette inkluderer fysisk vold, digital hets, trusler, politiske karakteristikker og i noen tilfeller rettslige reaksjoner. I tillegg kommer en delegitimering av propalestinsk engasjement i offentlig debatt, som samlet sett utgjør en underkommunisert, men systematisk sanksjonering av solidaritetsarbeid for Palestina.»

Vestlige stater projiserer ofte sitt historiske ansvar for antisemittisme over på palestinerne. Rapporten refererer til hvordan HL-senterets siste holdningsundersøkelse gjengis i media – det fokuseres på en økning i antisemittisme fra 4,7 til 8,6 prosent, mens det i samme periode er en økning i muslimhets fra 32 til 44 prosent. Hvorfor diskuterer ikke media det? «Kommunepolitikere, skoler, helsevesen og barnevern har ikke hatt noen beredskap for å hjelpe palestinere her i Norge», kan vi lese i rapporten. Psykisk uhelse hos palestinere i Norge som følge av folkemordet har ikke blitt prioritert.

Er det fortsatt ikke på plass fordi de er palestinere?

Kilde: ARS_RAPPORT_Digital.pdf