Bare én av ti studenter vil kjempe for Norge

Vi har heller ikke trengt å forsvare noe større enn oss selv. Det har formet oss, men ikke nødvendigvis på en god måte.

For mens Europa-nabolaget vårt igjen preges av krig, er Norge et av de få landene hvor mange og spesielt unge, snakker om trygghet som naturtilstanden.

Ukraina-krigen har vist oss hva som står på spill når et land faktisk må kjempe for sin egen eksistens. Likevel virker det som mange her hjemme betrakter det hele som en fjern hendelse. Noe som bare skjer «der borte», i land vi ikke sammenlikner oss med. Men det burde vi.

Tall fra en fersk undersøkelse viser nemlig at bare en av ti studenter i Oslo ville vært villige til å kjempe for Norge dersom landet vårt ble invadert. 12 prosent. Det tallet er ufattelig lavt for en generasjon som har mottatt historiske mengder tilskudd, velferd, trygghet, skolegang og muligheter.

Til sammenlikning er tallet i befolkningen for øvrig seks av ti. Seks av ti er villig til å forsvare landet med livet sitt.

Tall fra YouGov viser at 59 prosent av nordmenn tror at en væpnet konflikt er sannsynlig i Europa de neste ti årene. Altså ser de fleste trusselen, men bare en brøkdel er villige til å gjøre noe med den. Det er en kombinasjon som burde få alle varsellamper til å blinke.

Jeg frykter at vi er i ferd med å bli en generasjon som opplever sikkerheten som så sterk at vi har sluttet å legge merke til den. Jeg frykter at vi begynner å ta noe av det viktigste for gitt. Vi frykter krig, men vi forbereder oss ikke på den.

Dette er ikke et spørsmål om militærinteresse, men om følelsen av ansvar. Om ideen om et felles «vi», og hvorvidt man er villig til å kjempe for Norge slik vi kjenner det i dag.

I lys av Ukraina-krigen er disse tallene ekstra alvorlige. Ukrainere på vår alder melder seg frivillig. De forlater studier, jobber, familie og venner fordi landet trenger dem. Ukrainere på min alder har lært på den hardest tenkelige måten at trygghet er noe man må kjempe for, og noen ganger dø for. Kontrasten til oss kunne knapt vært større.

Mange unge nordmenn lever som om sikkerhet kommer fra staten, ikke noe som borgerne sammen hegner om og ivaretar. Som om frihet er noe vi har fått og vil få - ikke noe som må opprettholdes over tid. Man glemmer at forsvaret er selve fundamentet for alt det vi har. Det er både naivt og farlig.

Når kun en av ti ville stilt opp militært ved en invasjon, betyr det i praksis at ni av ti forventer at noen andre skal gjøre det. Noen andre skal beskytte landet. Noen andre skal bære risikoen. Noen andre skal stille opp. Det finnes ikke noe samfunn hvor friheten overlever hvis alle venter på at noen andre skal ta første skritt.

Det betyr ikke at min generasjon «burde oppleve en krig». Men det trengs en mental omstilling. Vi må forstå, og ikke minst påminne hverandre om at trygghet og fred ikke er gratis goder, men et resultat av at generasjonene før oss har tatt ansvar da det gjaldt.

De forlot jobb, skolegang og sine aller nærmeste. Fordi de gjorde det, kan vi studere, jobbe og gifte oss i dag. Det skulle bare mangle at vi viderefører arven fra besteforeldregenerasjonen vår til dem som kommer etter oss.

Åpen

Det er et felles ansvar å sikre tryggheten også for fremtiden. Et ansvar som handler om å fortsatt snakke om krigen som pågår, og til å stå opp mot uriktig informasjon. Unge får i økende grad sitt verdensbilde formet av plattformene som belønner det mest ekstreme og det minst sannferdige. Algoritmer, propaganda, falske videoer og manipulerende narrativer flommer gjennom TikTok og sosiale medier. Vi kan ikke late som at dette går over av seg selv. Unge eksponeres ikke bare for falskt innhold, men desorienteres også. Det kan svekke forsvarsviljen.

Man kan også merke seg hvor mye mindre de redaktørstyrte, tradisjonelle mediene skriver om krigen i Ukraina. Selv om det dør mennesker på slagmarkene og i skyttergravene hver eneste dag. Vinteren i Ukraina har vært iskald. Tilgangen på strøm har vært minimal. Men mediene skriver knapt om det lenger.

Og hvis vi ikke engang klarer å snakke åpent og ærlig om krigen i Ukraina, om trusler mot Europa, om desinformasjon og beredskap, hvordan i all verden skal vi da stå imot noe som faktisk treffer oss?

Under verdenskrigene var det knapt tvil, man skulle gjøre det man kunne for å forsvare landet sitt. De visste at samfunnet bygges av borgere som forstår hva som står på spill, og som er villige til å kjempe for det.