Barn dør. Hva gjør du?

Av: Nesteho Mahat (16)

Elev

I forrige uke kunngjorde USAs president Donald Trump at Hamas og Israel var enige om det han kalte «første fase» av en avtale som man håper skal avslutte den to år lange krigen i Gaza.

En plan som lover våpenhvile, fangeutveksling og humanitær tilgang.

Verden kaller det et historisk øyeblikk.

Men for de som har levd under bomberegnet, er ikke dette nødvendigvis slutten på krigen – men begynnelsen på et nytt spørsmål:

Hva betyr «fred» når så mange allerede har mistet alt?

President Donald Trump advarer om at han kan la Israel gjenoppta militære operasjoner i Gaza dersom Hamas ikke overholder våpenhvileavtalen.

– Israel vil returnere til gatene så snart jeg sier ordet, sa Trump til CNN onsdag.

Uttalelsen kommer etter at Israel anklager Hamas for ikke å følge avtalen om å utlevere gisler, både levende og døde.

Så langt har alle 20 levende israelske gisler blitt returnert, men Hamas har kun utlevert fire døde kropper.

Flere videoer publisert på sosiale medier skal vise væpnede menn fra Hamas henrette åtte personer.

Hendelsen skjedde på åpen gate i Gaza by, mandag 13. oktober, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

Alt føles så skjørt.

To år har gått fra det grusomme 7. oktober-angrepet, og bildene, historiene og nyhetene fra Gaza har vært helt dystopiske.

Selv om mange tusen mennesker har aksjonert og demonstrert, har lidelsene bare fortsatt.

Hva gjør du når uskyldige dør rett foran øynene dine?

Å si «det er ikke mitt problem» er kanskje den farligste setningen av dem alle.

Selv om det nå snakkes om våpenhvile og fred, tør jeg ikke tro på det før vi faktisk ser at det skjer.

Og selv om det skulle gått i riktig retning nå, må vi ikke tie om den katastrofale uretten som har skjedd.

For når barn dør av sult, når sykehus blir bombet, når hele familier blir utslettet på sekunder – da må vi tørre å kalle det ved sitt rette navn: folkemord.

Likevel hører vi fortsatt politikere, kommentatorer og medier bruke nøytrale ord som «konflikt», «krigshandlinger», «to parter».

Men hvor blir det av ærligheten i dette?

Vi snakker om en befolkning som har blitt stengt inne, nektet vann, mat og medisiner.

Over to millioner mennesker – halvparten barn – har levd under forhold vi knapt kan forestille oss.

Det finnes ingen like sterke parter her.

Det finnes en okkupasjonsmakt med ubegrenset militærmakt – og en sivilbefolkning som betaler prisen.

Å late som om dette er «balansert» er ikke bare uærlig, det er farlig.

For språket vårt former det vi opplever som virkeligheten, som sannheten.

«Vi ser døden i øynene hver dag. Barna mine spør meg hvorfor de ikke kan gå på skole som andre barn», forteller en palestiner i en Unicef-rapport.

Situasjonen er desperat. Og verden har latt det skje.

De mektige bestemmer hvem som får leve og hvem som må dø – de spiller en slags Gud.

Norge kan ikke lenger gjemme seg bak diplomatiske fraser.

Vi liker å kalle oss en fredsnasjon – men hva betyr det når vi ser på mens bombene faller?

Når vi selger våpen til land som støtter dette?

Når vi ikke tør å bruke ordet folkemord, selv når jurister og menneskerettighetsorganisasjoner mener at definisjonen er oppfylt?

Vi ungdommer blir ofte fortalt at vi er naive, at vi ikke «forstår hele bildet».

Men vi forstår dette: Barn som dør av sult i vår moderne verden, er ikke «komplisert».

Det er urett.

Når leger må operere hardt skadde uten bedøvelse fordi medisiner ikke slipper inn, så er det ikke «komplisert».

Det er grusomt.

Nå snakkes det om fredsavtaler, 20-punktsplaner og historiske øyeblikk. Men en avtale på papiret er ikke fred i virkeligheten.

«Donald Trump sier at krigen er over, men det er en grov forenkling av hva en krig er», skriver forsker og forfatter Hanne Eggen Røislien i Aftenposten.

«Krig slutter ikke når våpnene legges ned. Det er en misforståelse som preger mye av retorikken nå. Å erklære krigen over, slik enkelte ledere gjør, er å overse hva en krig faktisk er: et sammenbrudd av tillit, trygghet og psykisk helse som vil prege mennesker og samfunn i tiår fremover.», skriver hun.

Selv om våpnene legges ned, vil sårene og arrene bestå.

Om bombene stanser nå, så må vi love å ikke la det bli stille når støvet har lagt seg.