Ble snakket til med babystemme

Birgit Skarstein, her under bryllupet til Martin Ødegaard og Helene Spilling i sommer. Foto: Thomas Fure / NTB

KOMMENTAR: Hva er egentlig rettferdig? Birgit Skarstein gir gode svar.

Hun kunne refset dem som valgte henne sist da det ble delt opp lag på fotballbanen, eller de som hevdet hun hadde spist flaggstangfrø, siden hun var 1,80 høy i åttende.

Hun kunne hengt ut dem som tok del i veddemålet på ungdomsskolen, der en gutt var grei og pratet med henne, for å se om Birgit kom til å tro at han likte henne.

Hun kunne outet klesbutikken der ekspeditøren konsekvent henvendte seg til moren da Birgit satt i rullestol og tok med mamma på kleshandel.

Og hun kunne brukt pekefingeren til de som klappet henne på hodet og la om til barnestemme da de henvendte seg til den voksne Birgit, etter at hun var blitt lam.

Hun gjør ikke det. Hun bare konstaterer hvordan verden er. At den ikke trenger å være så enkel, enten du har to velfungerende bein eller ikke.

Utferdstrangen førte henne langt bort fra ungdomsmiljøet i Levanger. I Malaysia skjedde ulykken som ble starten på det langvarige marerittet.

Hun ble lam fra livet og ned etter en operasjon med epiduralbedøvelse i 2009, men en stund fantes det håp om at følelsen i beina skulle komme tilbake.

Birgit Skarstein sammen med daværende statsminister Jens Stoltenberg i 2012. Foto: Krister Sørbø / NTB

«Når du går igjen, Birgit, da skal vi til Syden!», sa moren. «Dette ordner seg!». «Gi det litt tid. Det går seg til!».

Alt var velment, men for Birgit Skarstein ble de trøstende ordene støy.

«Alle hadde sin måte å håndtere livsforandringen på. Jeg måtte bare passe på at andres metode ikke holdt min tilbake», forklarer hun i den velskrevne boken «Så mye hadde jeg», som er laget i samarbeid med Ingeborg Senneset.

Etter å ha fortalt den dramatiske historien fra Asia, om veien tilbake til det som ble ny tilværelse, kommer Skarstein inn på bokas mest interessante tema:

«Det er ingen rettferdighet, balanse eller grenser for hvor lite eller hvor mye du skal «få», selv om du tror eller ønsker og fortjener å ha det bra. Inspirerende fraser er lette å reprodusere, men like fullt usanne. Som at «de beste dør først». Det er jo bare bullshit! Eller at «du får det du kan bære». Nei. Noen klarer å bære det de får, for andre blir det for mye. «Motgang gjør sterk.» Ikke nødvendigvis!», skriver hun.

Skarstein kunne ha vært bitter, ingen kunne ha sagt noe på det. Hun kunne med god grunn ha sagt at livet ikke er rettferdig. For det er det jo ikke.

Birgit er, som de fleste av Adresseavisens lesere, født og oppvokst i Norge. Hvor urettferdig er ikke det for alle de som ikke har tilsvarende muligheter, om vi skal snu på det.

Eller som Skarstein skriver: Hun kunne jo i stedet ha blitt påkjørt av en buss og mistet livet den dagen ulykken skjedde.

Birgit Skarsteins ferske bok er skrevet i samarbeid med Ingeborg Senneset. Foto: Martin Strøm

Det handler om å akseptere nå-situasjonen, gjøre det beste ut av den og også forstå at alt ikke nødvendigvis blir som før.

Og i dette ligger også en forklaring på at Skarstein endte opp som en av våre aller største idrettsutøvere, faktisk den siste som har mottatt trøndersk idretts høyeste utmerkelse, Olavstatuetten.

Den fikk hun i 2021 etter gullet i Paralympics i Tokyo.

Hun brukte kreftene på det hun kunne påvirke, også på den arenaen.

Forståelsen hun viser gjennom hele boka, rausheten hun møter dem som i varierende grad evner å sette seg inn i hennes situasjon, og det realistiske synet på livet gir den tydelige kritikken hun kommer med atskillig større kraft og troverdighet.

Som til de som kommer med uttalelser som «du må bare ville det nok!» og «den som vil, den kan».

Det er ingen tegn på at det var viljen som manglet for at Skarstein ikke kunne gå igjen.

Birgit Skarstein med gullmedaljen fra Paralympics i Tokyo. Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Den tydeligste refsen rettes mot idrettsledelsen. Først skiforbundet for opplegget til paralandslaget. Deretter ro-ledelsen i forbindelse med hennes siste mesterskap, Paralympics i Paris i fjor.

Der viste idrettslederne sitt sanne ansikt da det virkelig dro seg til, da OL etter hennes beskrivelse ble tydelig prioritert foran Paralympics.

I tillegg til jernviljen og positiviteten, viser Skarstein sårbarhet. På et tidspunkt tenkte hun at «er det sånn det skal være, vil jeg heller dø!».

Men det blir overskygget av ønsket om å ta ut potensialet, ut ifra de forutsetningene hun har.

Birgit Skarstein i finalen under Paralympics i Paris i fjor. Det ble det sølvmedalje. Foto: Erik Flaaris Johansen / NTB

Det bragte henne til topps i Tokyo. Hvor ferden går videre, blir spennende å følge.

Jeg lanserte henne som idrettspresident for fire år siden. I boka skriver Skarstein at hun en gang sa til moren sin hun skulle bli minister.

Begge deler kan fint skje.

Ikke fordi slike roller ville ha vært rettferdig eller fortjent for Birgit Skarstein, men fordi hun har kunnskap, erfaringer og en tydelig stemme som kan bringe henne dit.