Blod­badet

– Jeg går rundt med en følelse av fare hele tiden, sier 62 år gamle Oleksandr.

Han ligger i det som en gang var et hvitt badekar, helt dekket av tung, svart gjørme. Lukten av svovelsvovelSvovel er et kjemisk element som ofte finnes i naturen, og det kan ha en sterk lukt som minner om råtne egg. river i nesen. Nye bøtter bæres inn.

Han har lagt seg ned i badekaret for å stenge ute de vonde følelsene. Lastebilsjåføren trenger en pause fra missilene og dronene.

Vi er i utkanten av den ukrainske storbyen Odesa. Her ligger det gigantiske sanatoriumetsanatoriumetEt sanatorium er et sted hvor folk kan bo for å få behandling, ofte for langvarige sykdommer eller for å komme seg etter skader. Kuyalnik, ved kanten til en stor saltvannslagune.

Det er som å reise 50 år tilbake i tid. Sanatoriet består av tre monumentale murbygg. Interiøret er det samme som da tusenvis av mennesker ferierte her under Sovjettiden på 1970- og 80-tallet.

Det nærmer seg slutten av høysesongen. Hit kommer ukrainerne for å behandle krigsskader, vonde muskler og nakker – og for å få tankene vekk fra de daglige angrepene.

– Vi merker at konfliktens stress sliter på folk. Mange av dem som besøker oss nå, er her nettopp på grunn av krigen, forteller Olena Vasylenko, som er medisinsk direktør ved sanatoriet.

Det føles som å være i en ukjent drømmeverden. Lange sletter dekket med hvitt salt. Mennesker som vandrer utover den grunne lagunen, andre som flyter i vannskorpen og noen som graver seg ned i små hull.

Fargen på innsjøen forandrer seg med solas gang. På ettermiddagen glir den sakte over til rødt. Det ekstremt salte vannet herfra brukes også i hotellets basseng.

Kroppen til 54 år gamle Oleh ligger på en seng bak gardiner. Over seg har han et lag leire. Dette gjør han en gang i uken. Å arbeide ved havnen i Odesa er fysisk hardt. Det går ut over ledd og skuldre.

– Flyalarmen går fire–fem ganger hver dag ved havnen. Da løper jeg i tilfluktsrom. Nå har jeg hatt åtte behandlinger, og jeg sover veldig mye bedre, sier han.

Oleh er redd for at krigen bare vil fortsette og fortsette om ikke Putin trekker seg tilbake.

– Vi kan ikke gi bort deler av landet vårt for fred. Det betyr at vi gir bort alt som så mange har ofret livet for.

Det er slike ting det snakkes om i sanatoriet nå. Men i gamle dager var badet et sted hvor nabofolket møttes.

«Til og med russere pleide å komme hit for behandling.»

Under storhetstiden var det kontinuerlig 3000 gjester her, året rundt. Nå trenger sanatoriet sårt en oppgradering.

Hit kommer også de som vil oppdatere sin Instagram-profil.

Mens solen er i ferd med å gå ned, vasser Anastasia ut i lagunen etterfulgt av kjæresten sin med kamera i hånd.

Hun poserer for nye bilder i den blodrøde innsjøen.

For soldaten Oleksandr Revtyukh (34) handler dette stedet om å overleve. Og litt om Instagram.

Han ligger på ryggen i bassenget. Venstre arm og bein mangler. De mistet han på slagmarken i juni 2023.

– Vi ble ledet rett inn i et av de mest minelagte områdene i skogene i Donbas, sier Oleksandr.

Han og fem andre soldater var der for å angripe russiske revehullrevehullEn liten, enkel grav som en soldat kan bruke for å beskytte seg mot fiendtlige skudd. Det er et vanlig element i skyttergraver og fungerer som en liten, personlig forsvarsstilling..

Så kom svaret fra russerne.

– Russerne hørte eksplosjonene fra vårt angrep og svarte med alt de hadde. Lederen min ba meg returnere 300 meter for å få forsterkninger og mer utstyr, forteller han.

Oleksandr løp tilbake. Regnet vasket vekk jorden og gjorde minene synlige. Men én av dem så han ikke. En voldsom eksplosjon rev av ham beinet.

Han klarte å sette på en tourniquettourniquetEn innretning for å stoppe blodstrømmen gjennom en vene eller arterie, vanligvis ved å komprimere en lem med en snor, stram bandasje eller for eksempel et belte. som stoppet blødningene, helte i seg masse vann og tok morfin.

To soldatkolleger kom mot ham med en russisk båre, men tråkket på en mine og ble alvorlig skadet. Neste gruppe fikk lagt ham over på båren før de også led samme skjebne. Oleksandr ble kastet av.

– Jeg følte tiden sto stille.

Han begynte å kråle seg gjennom minefeltet, med et istykkerrevet ben etter seg.

Så traff hans venstre arm en russisk mine.

– Armen ble nesten revet av i eksplosjonen, og brystet mitt revnet opp. Jeg hadde på meg en tykk, amerikansk regnjakke som tettet skadene i magen så jeg ikke blødde i hjel.

Kompisen hans Hleb fikk satt på en tourniquet på armen.

«Jeg ba ham om skyte meg. Jeg klarte ikke puste. Jeg forsvant.»

Russiske bomber falt rundt Oleksandr. Soldatene som ikke var skadet, dannet manngardmanngardEn manngard er en formasjon av mennesker som står på rekke for å søke gjennom et område, ofte brukt i rednings- eller søkeoperasjoner. for å få ham ut av minefeltet. Han ble lagt på et kampkjøretøy.

– Jeg våknet på militærsykehuset i Dnipro. For å overleve måtte de fjerne alt av armen min og beinet under kneet mitt.

13 av rundt 30 i gruppen hans mistet bein og armer denne junidagen.

Det gikk i svart for Oleksandr.

Men den 3. januar 2024 bestemte han seg for å snu livet. Han fikk tilbake livsgnisten. Han begynte å filme seg selv og dele på Instagram.

Han deltok i boksekamp med proteser. Han satte rekorder i knebøy på ett ben.

– Jeg ga aldri opp. Jeg lette etter frihet og fikk det. Da jeg lå i minefeltet var jeg klar for å dø, sier han, men legger så til:

«Nå kjemper jeg videre.»

Når mørket faller over saltvannssjøen og sanatoriet, går Oleksandr til sengs. Andre gjester trekker utendørs.

Foran inngangen har Olena (67) rigget seg til som DJ, med en diskokule som kaster rødt, blått og rosa lys utover danseplassen.

Hun er også sjef for «Kulturpalasset», et stort, toetasjes betongbygg som pleide å huse artister fra hele Sovjetunionen.

– Jeg har jobbet her i 35 år. Dette stedet er hele mitt liv. Vi var 40 ansatte, nå er det bare meg og vaktmesteren igjen i kulturpalasset, sier hun.

Gjestene ved sanatoriet danser inn i kvelden. Stjernehimmelen over dem vil snart fylles med russiske droner.

Odesa angripes regelmessig, men selve sanatoriet har vært skånet for direkte treff.

– Vi både hører og ser de russiske dronene. Men heldigvis fungerer forsvaret av området ganske bra. Vi har også tilfluktsrom her som gjestene rømmer ned i, forteller direktøren ved sanatoriet, Serhiy Nanayev (50).

Sanatoriet tar imot veteraner fra krigen for behandling og er med i et statlig program for dette.

– Vi hadde store planer for sanatoriet vårt før krigen, men nå har alt stoppet opp. Nå handler det meste om å kunne betale for strøm og andre grunnleggende tjenester, sier direktøren.

– Når vi vinner krigen, vil vi virkelig kunne satse på dette stedet.

De som er her for behandling, satser på at den skal hjelpe både kropp og sjel.

– Jeg blir roligere. Når du sitter hjemme og hører skyting og bomber er det absolutt ikke det samme.

77 år gamle Katerina er gjest ved sanatoriet i ti dager. I et hvitt og stille rom ligger hun i et badekar fylt av saltvann.

– Jeg kjenner at det blir lettere for meg.

«Kanskje kan jeg få tankene mine over på noe annet enn krigen?»

Utsikten strekker seg over hele lagunen mot Odesa by fra taket på sanatoriebygget.

Det kjennes ut som om heisen opp til 17. etasje skal falle ned hvert øyeblikk. Sjefen for hotellbygningen som er i drift, Dmytro (42), snakker i ett sett om livet – og døden – her.

– I fjor døde en 14 år gammel jente her. Hun klatret opp i den ene blokken for å tagge. Så mistet hun fotfestet og falt, forklarer han.

Dmytro er en av hovedpersonene i en ny dokumentarfilm om sanatoriet.

Det var etter Sovjetunionens kollaps at nedturen begynte. Og med den blodige krigen som herjer rett utenfor, er alt blitt vanskelig.

– Vinduene på hotellet knuser når de russiske dronene eksploderer i Odesa. En av dem traff ved hotellområdet, sier Dmytro.

Sjefen hans har en del av en russisk drone stående på kontoret.

«Vi kan i hvert fall ikke klage over at det er kjedelig.»

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.