Bokmelding: Heimkomst – om skyld, skam og forbudte følelser

BOK: Om bygdedyret, psykisk uhelse og forsoningens vanskelige vilkår.

Foto: Kagge forlag

Odd Vegard Paulsen: Heimkomst. Roman, 158 sider. Kagge

I Odd Vegard Paulsens (f. 1992) gode debutroman, «Heimkomst», vender en ung mann etter lang tid tilbake til hjembygda for å gravlegge sin far. Originalt er vel dette utgangspunktet ikke, det finnes i ulike tilskikkelser overalt i litteraturen, og lignelsen om den bortkomne sønn i Lukasevangeliet må vel anses som selve urfortellingen. Men den litterære formen er som kjent alt, og her viser Paulsen seg som en særs dugelig debutant.

Vi møter hovedpersonen og jeg-fortelleren Heine da han mottar dødsbudskapet. Det er lenge siden han flyttet fra bygda til byen, der han bor i en leilighet med samboeren Solveig, som deler navn med en av Ibsens mest kjente kvinneskikkelser og i likhet med Peer Gynts Solveig er et slags ideal og moralsk kompass. Også i Paulsens versjon sitter Solveig, som er gravid med parets første barn, trofast hjemme og venter, da Heine reiser til det lille, ikke navngitte øysamfunnet han vokste opp i for å hjelpe til med forberedelsene til begravelsen. Når vi også vet at Heine er en tysk kortform av Henrik, skulle det være holdepunkter nok for en bevisst forbindelse mellom mesteren og novisen, i hvert fall en finurlig allusjon.

Uansett. Den døde, faren, har vært alvorlig psykisk syk i store deler av sitt liv, og vi forstår tidlig at forholdet mellom far og sønn ikke har vært det beste. Heine har ikke vært så lenge hjemme før minnene trenger seg på og gammelt grums og slagg kommer opp i dagen, særlig når han går inn i naustet, som var farens sted. Men der den tematiske kjernen i lignelsen om den bortkomne sønn er tilgivelse og forsoning, er det lite av dette i Paulsens sterke fremstilling, som heller synes å betone forsoningens umulige vilkår.

Moren og søsteren har bestemt over Heines hode at søsteren Hanna skal overta huset. Hun har til alt overmål forlovet seg med den arbeidsledige slasken Trym, som Heine bare har forakt til overs for. Selv arver han et par gamle båter og naustet, der faren en gang forsøkte å henge seg – det var guttungen Heine som fant ham og skar ham ned.

Sentralt i fortellingen står de skakkjørte familierelasjonene: søsknenes forhold til en overveldende og forvirrende far; deres merkelige og ubestemmelige, subtilt seksualiserte forhold til hverandre, tett og skambelagt, som kan ha bidratt til familietraumene; forholdet til en fjern og manipulerende mor, og morens forhold til faren, som hun skilte seg fra for mange år siden, men pussig nok fortsatte å underholde økonomisk.

Bygdedyret og folkesnakket

Et annet viktig, godt skildret tema, er bygdedyret og folkesnakket, der alle liksom går rundt og «vet», bortsett fra dem det gjelder. Heine kjenner seg fremmedgjort i hjembygda, det er ikke et sted han har tilhørighet til lenger, og hans minner samsvarer ikke med bygdedyrets opplevelse av virkeligheten.

Gjennom møtene med gamle naboer, klassekamerater og ekskjærester, i korte samtaler og tilbakeblikk, uttalt og i underteksten, tegnes det et bilde av en oppvekst preget av vold og forvirring, forbudte lyster, skyld, skam, uforutsigbarhet, der særlig et øyeblikk på fjorden sammen med faren fremstår som avgjørende og definerende, og får Heine selv til å betvile egen hukommelse, og hva som er sant og usant i oppveksten. Det kollektive minnet er selektivt. Bygdedyret husker, men tier; folk forkaster, fortrenger og fortier det uhyrlige, og samles til sist om en gangbar versjon som er til å leve med.

Paulsen skildrer en dysfunksjonell familie og en bygd som lukker øynene, og deres respektive overlevelsesstrategier. Det er en intens, fortettet, paranoid, klam og klaustrofobisk stemning i romanen. Personene er sammensatte og kompliserte, ingen av dem er særlig sympatiske.

Forfatteren skriver med autoritet, innsikt og effektiv bruk av virkemidlene, med utstrakt anvendelse av det usagte, passivt aggressive og taust omforente, som i sum skaper en særpreget nerve av anspent uforsonlighet og en mørk understrøm i teksten, der personene under en påtatt høflig fasade og automatiserte omgangsformer liksom går og vokter på hverandre. Slutten er åpen og guffen. Eplet faller sjelden langt fra stammen.