Brukte 900.000 kr for å få erstatning og unnskyldning fra staten: – Jeg gir meg ikke

Det gikk 57 år før Karen Rafteseth Dokken fikk møte sin biologiske datter. Hun kjemper nå for en oppreisning etter forbyttingen på fødestuen – og hemmelige undersøkelser på 80-tallet.

Mandag denne uken satte Karen Rafteseth Dokken (79) seg på den seks timer lange bussturen fra Sogndal til Oslo.

Tirsdag møter hun i Borgarting lagmannsrett, hvor Karen har saksøkt staten og Herøy kommune for brudd på hennes menneskerettigheter.

Hun ønsker både en unnskyldning og en oppreisning fra myndighetene etter at Karens datter ble forbyttet med et annet jentebarn på fødestuen.

Karen og de to forbyttede kvinnene tapte søksmålet i Oslo tingrett. Karens biologiske datter, Linda, har nå inngått forlik. De to andre anker videre.

Karen gleder seg ikke, sier hun.

– Men jeg gir meg ikke.

Det er snart fire år siden hun fikk den opprivende beskjeden:

Datteren hun har oppdratt hele livet, viste seg å ikke være hennes egen.

Datteren Karen har oppdratt, ønsker ikke å omtales med navn.

Barnebyttet

Fødselen startet midt i en februarstorm i 1965. Karen ble fraktet med naboens fiskebåt gjennom bølgene til fødestuen, som sanitetsforeningen drev privat på Eggesbønes i Herøy kommune.

– Jeg sto og spydde over rekkverket, mens jordmoren ventet på kaien, forteller hun.

Karen og Nils Dokken. Bryllupsbildet henger på veggen hjemme hos Karen. Ektemannen Nils døde for mange år siden av kreft, forteller hun.

Ellers husker ikke Karen mye fra tiden på fødestuen, og når forvekslingen fant sted, aner hun ikke.

Men datteren hun fikk med seg hjem, skulle mye senere vise seg å ikke være hennes.

Historien er også fortalt av VG og NRK, blant flere.

Jakten på en ukjent datter

16 år etter februarstormen i 1965 ble forvekslingen oppdaget første gang.

En annen kvinne, et annet sted i landet, skulle flytte utenlands med familien. I den anledning tok familien blodprøver som del av en helsesjekk. Blodprøvene var ikke til å ta feil av: Denne kvinnens datter, Linda, var ikke hennes biologiske.

I 1983 tok kvinnen kontakt med distriktslegen på Herøy, hvor hun hadde født datteren.

Hun mente Linda var blitt forbyttet, og ville vite hvem hennes biologiske datter var.

Linda Risvik Gotaas fikk vite at hun ikke var biologisk datter av sine foreldre som 24-åring. Hvem hennes biologiske foreldre var, trodde hun at hun aldri ville få vite. Foto: Privat

I all hemmelighet undersøkte helsemyndighetene de seks jentebarna som ble født i samme tidsintervall på Eggesbønes i februar 1965. De fant ut at det trolig var nettopp Karens datter som var blitt forbyttet med Linda. Karen og de andre familiene fikk aldri vite om undersøkelsene.

Etter flere års brevveksling fikk kvinnen som oppdro Linda et svar fra helsedirektoratet:

«Det er ingenting som indikerer at de personer det gjelder ikke lever under tilfredsstillende sosiale eller materielle forhold».

Hun måtte slå seg til ro med å ikke få vite hvem den biologiske datteren var.

I 1989 ble Linda Risvik Gotaas fortalt av moren at hun ikke var hennes biologiske datter. Linda forsto det slik at det ikke var mer å gjøre for å finne sin biologiske familie – og la det hele fra seg.

– Da hadde jo hun prøvd alt. Hun var en tøff og selvstendig dame. Så når hun ikke hadde fått det til, så var det i hvert fall ikke noe jeg, som 24-åring, trodde jeg skulle få til, sier Linda i dag.

Nesten 40 år senere

I Karens familie gikk det over 50 år før forbyttingen ble oppdaget.

Datteren som Karen oppdro, tok i 2021 en DNA-prøve gjennom tjenesten «My Heritage». Her kom hun i kontakt med et ukjent søskenbarn, som viste henne til Linda.

Karen fikk se bilder av Linda:

– Det var ikke til å misforstå. Vi så oss alle i de bildene. Det var så ufattelig, sier Karen.

Søstrene Janne Dokken, Ruth Dokken og Linda Risvik Gotaas, sammen med mor Karen Rafteseth Dokken – første gang de alle møtes. Foto: Privat

Likheten var slående, ikke bare i utseende. Også væremåten hennes og interessene var like. Den snart 57 år gamle kvinnen gled rett inn, forteller Karen.

Nå kjenner hun en stor sorg over tiden som er tapt med den biologiske datteren. Ekstra tungt er det å vite at noen visste om byttet allerede på 80-tallet – nesten 40 år før de selv fant det ut.

– Det er så bittert, alt, sier Karen.

Møtet med byråkratiet

Etter det første møtet med Linda for snart fire år siden, har Karen og datteren Janne brukt mye tid på å finne ut hva som skjedde, både på fødestuen og i undersøkelsene på 80-tallet.

Karen Rafteseth Dokken sammen med datteren Janne Dokken. Hun har vært en stor støtte for Karen.

Hun skulle ønske noen hadde hjulpet dem med oppklaringene, fra Herøy kommune eller fra myndighetene. De skaffet advokat for å få hjelp til å hente inn informasjon fra offentlige arkiver.

– Det er et møte med et byråkrati som ikke tar menneskelige hensyn. Det er ingen medmenneskelighet her.

I Spania valgte regionale myndigheter å ta ansvaret for en forbytting av to jentebarn i 2002. Disse er blitt tilbudt 850.000 euro hver i erstatning, og familiene er blitt tilbudt 735.000 euro hver, skriver El pais.

Karen sier hun synes det er en skam at hun må gå til rettssak, og skulle ønske norske myndigheter ville gjøre det samme som i Spania.

– Jeg har mistet troen på rettsstaten Norge.

Kommunedirektøren i Herøy kommune, Trond Arne Rossi Aglen, sier det er leit at Karen kjenner på at ingen har hjulpet henne. Han sier kommunen har forsøkt å skaffe alle dokumentene for å belyse saken.

– Tingretten var veldig tydelig på at kommunen ikke kan bebreides for det som skjedde på 60- og 80-tallet, understreker han.

– Nå skal jeg svare for kommunen i lagmannsretten, så jeg vil prosedere saken der.

Sliter med tankekjør

Alderdommen er blitt tøff for Karen. Hun våkner ofte om natten med tankekjør og hjertebank, forteller hun.

– Jeg gleder meg til vi er ferdige. Men jeg har ikke noe tro på at vi blir ferdige, sier Janne.

– Nei, ikke jeg heller, sier Karen.

Hjemme i Leikanger sitter 70-åringen mye med kryssord.

Karen har allerede tømt sparekontoen for å dekke utgiftene til tingrettssaken, sier hun. Hun måtte også dekke utgiftene til Herøy kommune.

Gjennom en Spleis som ble opprettet av barnebarnet, har Karen fått inn 200.000 kroner. Dette hjelper, men er langt fra de 900.000 kronene Janne anslår at de har brukt på tingrettssaken.

Nå har Karen fått innvilget betinget rettshjelp til lagmannsretten. Dersom hun taper igjen, må hun likevel kanskje dekke motpartens saksomkostninger. Men hun sier at hun likevel ikke kunne la være å anke.

– Jeg forventer av staten at det skal bli rettferdighet. Jeg har jo ikke noe skyld i dette.

Advokatene Asgeir Nygård og Hanne Jahren hos Regjeringsadvokaten, svarer på vegne av staten. De sier forbyttingen aldri skulle ha skjedd, men sier staten hverken har erstatningsansvar for forbyttingen eller plikt til å forhindre den, etter menneskerettighetene.

– Da den ene moren kontaktet helsemyndighetene på 80-tallet, tyder alt på at man gjorde så godt man kunne. Hensynet til ro og stabilitet for de da 20 år gamle barna ble veid opp mot behovet for informasjon om biologiske bånd i et rettslig landskap som var høyst uklart. Det var en vanskelig avveining for alle involverte, men det var ikke et brudd på menneskerettighetene. Det er heller ingen holdepunkter for at det ble gjort noen ulovlige granskinger, skriver de to i en e-post til Aftenposten.