Burde Aftenbladet skrive om det som går helt greit på SUS eller om der det ikke brenner på Lye?

KOMMENTAR: Burde Aftenbladet skrive om alle de bilene som ikke krasjer? Om det som går helt greit på SUS, alle som ikke knivstikkes eller om der det ikke brenner på Lye?

Kronprins Haakon åpnet SUS Ullandhaug 14. januar. Mens Aftenbladet skriver om de tingene som ikke går på skinner, fungerer det aller meste på SUS ganske så godt. Foto: Anders Minge

«Vi ansetter ikke folk for å kalle en spade for en spade», var det en av mine sjefer som sa en gang, før han ropte «GRAVEMASKIN!!!».

Det ble sagt som en spøk, og dette er en klisjé i pressekretser, men litt sånn er det jo. Media drar til. Vi prøver ikke å overdrive, men hvis det først brenner på Lyefjell, tar vi bilder av det som brenner, ikke alle de plassene på Lyefjell der det ikke brenner, selv om det gjelder de fleste plassene på Lyefjell.

Sånn er det å jobbe i avisen. Når en Ford Mondeo krasjer i en Opel Corsa rett ved Kvadrat og lager en hekkans kø, pisker vi ut fotograf Pål Christensen for å ta bilde av sammenstøtet. Pål har gjort det en million ganger, og hver eneste gang tar han ikke bilde av alle de bilene som ikke krasjer rett ved Kvadrat.

Det er jo grassat urettferdig overfor alle de bilistene som holder fartsgrensen og vikeplikten og ikke krasjer, men sånn er det å lage avis: Vi skriver om de bilene som krasjer.

Brann på Nye SUS

Nå har vi åpnet et helt halvt sykehus på Ullandhaug. Uten å kjenne hele driften i stor detalj, tar jeg det for en selvfølge at det aller, aller meste på Nye Halve SUS (Stavanger Universitetssjukehus) går helt utmerket, eller i alle fall godt nok. Vi skriver sjelden om det. Overskriften «Nok en vellykket mandelfjerning på SUS» kan jeg ikke huske å ha sett, heller ikke «Greit HMS-møte om organiseringen av Nye SUS» eller «Kun småting å pirke i da Kenneth kuttet strengen på SUS».

Akkurat nå er det mye skriving om sykehuset. Det er nyåpnet, det er litt armar og bein og det er ikke alt som virker. Vegger må rives, varsel sendes og ansatte er misfornøyde og bekymra.

Det vil si, noen ansatte er misfornøyde og bekymra. De skriver vi om. Mange ansatte er slettes ikke misfornøyde eller bekymra. Null spaltemeter får de. NULL!

Dermed får vi et skeivt bilde av forholdene på SUS, sant? Spør de som jobber i barnevernet. Når noe går skeis der, og avisen får vite om det, da blir det sak. De 99 gangene barn får hjelp, familier får hjelp og ting går godt, da er ikke avisene eller tv-folkene med på lasset.

Bare negativt

Nylig fikk vi et leserbrev fra sju ansatte i administrasjonen på SUS. Vi trenger ikke bare krisesaker om SUS i media, skrev de, og fortsatte:

Hva skjer med tilliten til sykehuset vårt når nesten bare det negative blir fortalt – og hvilke konsekvenser kan det få for pasienter, ansatte, rekruttering og nødvendig omstilling?

Dette er en relevant innvending, og jeg har ingen problemer med å se hvor dette kommer fra. Ja, jo, de er administrativt ansatte på SUS, som får en god del kritikk. De vil jo forsvare seg og sitt, slik jeg nå forsvarer meg og mitt. Men helt uavhengig av alt det peker de, prisverdig, på et dilemma vi i mediene har.

Hva med alt som går bra? Hva med totalinntrykket folk sitter igjen med? Det mediene aldri klarer godt nok, er å vise hele bildet. Innsenderne skal ha honnør for å bidra til å tegne dette større bildet. Innlegget deres ble godt lest, og debatten i kommentarfeltet var faktisk ganske god. Takk!

Men Stavanger Aftenblad har ikke som hovedgeskjeft å bidra til omstilling på SUS. Vi skal gå SUS og alle andre etter i sømmene og se kritisk på hva de driver med. Vi er, og vil alltid være, den kjipe ektefellen som sier «ja, jo, du vaskte di klenå, men du bruge aaaaaltfor møje tøymykner».

Vi leter etter feil og mangler og konflikt og sjau fordi det er jobben vår.

Feil, mangler og sjau

Utfordringen vår er å gi et sannferdig, balansert bilde av hele samfunnet, og gjett hva? Det kommer vi aldri til å klare. Hvis du leser aviser, eller ser på tv, kan du få inntrykk av at alle biler krasjer, alle ordførere er teite og at ingenting på SUS fungerer, eller?

Tja. Så dumme tror jeg ikke leserne våre er. Likevel er dette noe vi steinkastere inni Aftenbladets glasshus diskuterer på inn- og utpust, kanskje mest på innpust. Det er ikke alltid vi når ut med budskapet om at ting går nokså greit rundt oss.

Innimellom lager vi en gladsak. Da er det jubel og dans på sykehjemmet, engler i hvitt på sykehuset, vakre løvetannhistorier fra barnevernet og en ordfører som har snublet seg til å gjøre noe rett. Noen ganger får faktisk ordføreren skryt og blir avbildet mens både han og de han besøker smiler og er voldsomt fornøyde.

Men ofte, når avisen ringer, må ordfører Tormod og Kenny og Janne og Andreas svare – og forsvare – vanskelige, ugreie og ubehagelige ting. Vi ringer nemlig når ting ikke går så godt. Når noen er misfornøyde, sure, sinte eller føler seg overkjørt av kommunen, og da må ordføreren til pers. Heller ikke disse folkene får hverdagsoverskriftene sine. «Stille og rolig hos Kenny i dag». «God arbeidsdag for Tormod». «Nesten alle i Sola synes Janne er en grei ordfører». «Ingen brann på Lye i dag, melder ordfører Andreas».

Der det ikke brenner

Nye SUS er omtrent som Lyefjell. Noen steder brenner det, åpenbart. De fleste stedene brenner det ikke. Journalister våkner når det ulmer, skriver så blekket spruter når det brenner og slukner litt når flammene slukner.

I Vær Varsom-plakaten, pressens etiske regelverk, heter det i punkt 1.4:

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Vi er bedre på første del enn på siste del. Derfor setter vi på trykk leserbrev og kronikker som kjefter på oss, korrigerer oss og minner om at en hel del – det meste, faktisk – går veldig godt.

Men vi kommer ikke unna at «Alt blir bra» er en barnetegning. Å drive avis er å skrive om der det brenner, ikke der det ikke brenner, enten det er på Lye eller på SUS.