Da kjæresten ringte på facetime, skjønte hun at noe var galt

Etter VM-starten kjente Halvor Egner Granerud på at han burde vært et helt annet sted.

Halvor Egner Granerud ødela kneet en uke før VM. Dermed røk også mesterskapet i hans egen bakhage.

TRONDHEIM: – Det er litt rart. Vi skulle jo egentlig ikke hatt deg her.

Karoline Nilsen sier det som det er. Huset på Stavset er fullt av familiemedlemmer. De er i Trondheim for å følge samboeren hennes, og far til hennes kommende barn, i VM i Granåsen.

Det er bare det at han ikke er med likevel. Han bor ikke på utøverhotellet på Lerkendal.

I stedet veksler Halvor Egner Granerud oppholdssted mellom den rosa treningsmatten midt på stuegulvet og godstolen i hjørnet - den som for en stakket stund er vent bort fra utsikten ved vinduet og i stedet har utsikt mot TV-en.

– Det er sikkert fint for min del at det ikke er et tilnærmet tomt hus, og at det heller stort sett er litt kaos, sier Granerud.

Har ikke hatt tid

Det gjør noe med tiden til å sitte for seg selv og tenke, slik han normalt sett setter pris på å gjøre.

– Men nå har jeg mer lyst til å prøve å «cathe up» med hva som har skjedd i verden utenfor VM-bobla. Der er det mye å «catche up» på også, sier han.

– Så jeg har ikke tid til å sitte her og synes synd på meg selv. Selv om det egentlig er en av oppgavene jeg har fått, følger han opp.

– Å synes synd på deg selv, spør samboeren.

– Ja. Jeg har ikke vært så flink til det nå. Jeg får sikkert tid til det.

Det er fysioterapeuten som har gitt ham oppgaven. Det er lov til å kjenne på følelser, det er lov til å være skuffet, det er lov til å synes at det er kjipt.

– Det er en rar prosess. Jeg merket det etter rennet i går, at da var det greit. Da trakk jeg meg unna.

«Rennet i går» var søndagens normalbakkerenn.

– Jeg tok meg to timer på soverommet for å kjenne litt på det. Når jeg har sett hopprenn på tv, har jeg stort sett måttet ta meg en times gåtur. Det går jo ikke nå, sier han og tenker på skinnen på beinet og krykkene.

– Hva tenkte du på da?

– Jeg vet ikke helt. Det bare sånn at du bare må deppe litt, egentlig.

– Et av de feteste rennene

Sesongen så langt har vært middels. Men formen var i anmarsj, han vet hvor god han kan være i den bakken i Granåsen, og at han kunne funnet på noen sprell. Marius Lindvik stakk av med seieren.

– Selve rennet var galskap. Det var fullt fokus på show, og et fryktelig kult renn. Det feteste rennet jeg tror jeg har sett, sier han.

Foto: Johanne Østbø

– Men det var jo kjipt. Med én gang gutta begynte å trene der borte, merket jeg at humøret sank ganske fort. Det gikk veldig fint frem til det punktet der jeg skulle vært i gang. Men følelsesmessig har det vært morsommere å se på damerennene enn herrerennene, forteller Granerud i intervjuet gjort mandag.

Torsdag kveld var imidlertid Granerud på plass i Granåsen og fikk se landslagskompisene ta lagbronsen i storbakken.

«Oi, hva i all verden betyr dette?»

Halvor Egner Granerud er fra Asker. Karoline Nilsen fra Bergen. Ingen av dem har familie i Trondheim, egentlig ingenting som holder dem i byen.

Men Granerud har i flere år vært en av verdens beste skihoppere. I enkelt av dem vært den suverent beste. Og med et VM rett rundt hjørnet, ble paret værende i Trondheim da de vurderte å flytte til en annen by.

Så kom dagen for rundt to uker siden.

– Først reagerte jeg på at Halvor svarte på en melding klokken 11. Han skulle begynne å hoppe klokken 10, og da er han ikke ferdig klokken 11. Det var litt rart. Og så plutselig, klokken 12, ringer han på facetime mens jeg er på jobb. Det gjør han aldri, forteller Nilsen.

– Da var det litt sånn: «Oi, hva i all verden betyr dette?». Jeg fikk en ganske dårlig følelse da, sier hun.

Foto: Johanne Østbø

Beskjeden var blytung. Granerud hadde falt etter et hopp på den siste treningssamlingen i forkant av VM.

Skulle toppe karrieren

Sidebåndet i kneet var ødelagt, Granerud måtte gjennom en operasjon og tre-fire måneder på sidelinjen. Under operasjonen ble det senere klart at legene måtte gjøre mer enn først planlagt, noe som betød ytterligere to måneder ute.

VM gikk fløyten, mesterskapet Granerud har gledet seg voldsomt til.

– Rent emosjonelt, vil VM-gull i Granåsen være det største. Objektivt sett er det større med Hoppuka og verdenscupen. Men det vil uansett ikke bli et større enkeltrenn for meg. Det fins ikke et sted hvor det fins bedre publikum enn i Norge når det er mesterskap. I 2025 vil idrettskarrieren min «peake», sa han til Adresseavisen i 2023.

– Det er veldig, veldig tungt å sitte her med foten i skinne, mens det jeg har drømt om foregår bare halvannen kilometer unna, sier han.

Granerud innrømmer at han har «vært i kjelleren». Men samtidig har to andre kneskader, de Thea Minyan Bjørseth og Kjersti Græsli pådro seg innenfor samme uke, gitt ham litt perspektiv. For de to endte begge med ødelagt korsbånd i tillegg, og vesentlig lenger opptreningstid.

– Så det er fryktelig kjipt å miste VM, men samtidig er jeg glad for at det ikke er mer alvorlig. At «bare» sidebåndet røk, er veldig bra. Så jeg tror det er en viss lettelse som har gjort at ting har blitt litt bedre, sier han.

Ser for seg ni nye år

Han har vunnet verdenscupen to ganger. Han har VM-sølv i skiflygning og en rekke mesterskapsmedaljer fra lagkonkurransern. Men Granerud mangler fortsatt den individuelle gullmedaljen fra OL og VM.

Foto: Johanne Østbø

Men det skal komme flere VM. Og flere OL.

Slik Granerud tenker nå, kommer det dessuten mange av dem.

– Sånn i utgangspunktet synes jeg jo OL i Salt Lake City høres..., starter han.

Det kommer i 2034. Det året fyller Granerud 38.

– Jeg er født i 1996 og det første OL-et jeg kan huske er i Salt Lake i 2002. Så jeg synes det hadde vært en fin avslutning å komme seg dit.