2 weeks ago
10
Foto: Carina Johansen, NTBMuhammed-tegningenes opphavsland er selv blitt et eksempel på hvor effektivt trusler og vold er for å true oss til taushet. Og for å forandre lovene våre etter islamistenes krav.
Publisert: 06.10.2025 20:16
Det var fullstendig surrealistisk det som skjedde for 20 år siden, da to små skandinaviske land plutselig ble sentrum for den muslimske verdens vrede.
Da danske og norske ambassader og flagg gikk opp i røyk. Da skandinaviske produkter ble rensket ut fra butikkhyllene i Midtøsten. Da rasende folkemasser demonstrerte i gatene og krevde død over de som hadde tegnet profeten deres, og over de som hadde publisert karikaturene.
Danmark var best
Danmark og Norge, de tidligere unionspartnerne, delte i noen uker et slags skjebnefellesskap som islamistenes internasjonale hatobjekter.
Det var på mange måter Danmark som kom seg best gjennom den voldsomme krisen. Mens daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sendte ut talepunkter til ambassader og konsulater der den norske stats sendemenn nærmest skulle beklage ytringsfriheten, forsvarte den danske regjeringen våre demokratiske prinsipper.
Danske ansvarlige politikere ble ikke grepet av den samme panikken som Støre og Stoltenberg.
Danskene gjorde ikke de som hadde publisert tegningene, medansvarlige for ambassadeangrepet i Syria slik daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde. De karakteriserte ikke en redaktør som «ekstremist» slik Jonas Gahr Støre gjorde. De kastet ikke en familie under bussen slik jeg opplevde at begge de to nevnte herrer gjorde med mine barn, min kone og meg selv.
Foto: Faksimile av Magazinet, 6. januar 2006Danmark kom ut av karikaturstriden uten de skadevirkningene som vår regjering påførte ytringsfriheten. Danskene trengte ikke lure på om deres fremste tillitsvalgte, de som representerte dem alle, ville stå opp og forsvare de grunnleggende rettighetene vi har i den frie verden til å si, skrive, trykke og tegne det vi vil.
De klarte rett og slett den ekstreme stresstesten som ytringsfriheten ble utsatt for, mye bedre enn oss.
Striden fortsatte
Men det store tankekorset ved 20-årsminnet for Jyllands-Postens opprinnelige publisering av Muhammed-tegningene er likevel hvordan det har gått med dansk ytringsfrihet siden.
For karikaturstriden var ikke over for Danmarks del, slik den var det for Norge, da pakistanske demonstranter hadde knust de siste Telenor-skiltene i Islamabad i slutten av februar 2006.
Den fortsatte og har egentlig pågått helt til nå.
I årene som har gått, er en lang rekke terroraksjoner forsøkt gjennomført, og noen er faktisk også blitt utført. Jyllands-Postens redaksjonslokaler i København var bare timer unna å bli utsatt for et bestialsk angrep der journalister angivelig skulle halshugges og hodene kastes ut av vinduene til skrekk og advarsel.
Trykkefrihedsselskabets Lars Hedegaard ble skutt mot utenfor sin egen leilighet. Muhammed-tegner Kurt Westergaard fikk en øksedesperado inn i stuen sin og berget så vidt livet.
Livet sto imidlertid ikke til å redde for filmskaper Finn Nørgaard og synagogevakten Dan Uzan som ble drept i et terrorangrep opprinnelig rettet mot Muhammed-tegner Lars Vilks i København. Da var vi kommet til 2015.
Koranen brenner
Og da en bølge av Koran-brenninger førte til fornyede internasjonale trusler mot Danmark fra 2019, begynte det danske motet på vegne av ytringsfriheten etter hvert å ta slutt.
7. desember 2023 vedtok Folketinget en lov som kriminaliserer såkalt «utilbørlig behandling av skrifter med vesentlig religiøs betydning for et anerkjent trossamfunn».
Selv om vedtaket er pakket inn i snirklete juridisk språk, så er det ingen tvil: Dette er i praksis en særlov som beskytter islams hellige skrift. Danskene kaller den da også bare for Koran-loven.
Den som brenner Koranen i Danmark, kan nå straffes med fengsel i inntil to år.
Det er et historisk vedtak. Ikke bare i dansk sammenheng, men for hele det vestlige verdifellesskapet. For det må være første gang i moderne tid at blasfemilovgivningen skjerpes på denne måten i vår del av verden.
Religiøse skrifter gis altså et straffelovsvern i et moderne, sekulært vestlig demokrati. Alle danske borgere, uansett trosbekjennelse, må vise tilbørlig aktelse for Allahs hellige ord.
Det er egentlig helt utrolig. Det er som om middelalderen ringer og vil ha tilbake religionslovene sine.
København-syndromet
Men det skal de ha danskene, de bortforklarer ikke loven med tåkefyrstetale av norsk type om krenkede religiøse følelser. Den danske regjeringen sier det rett ut: Det er terrortrusselen som gjør at de vedtar denne loven.
De innrømmer å ha bøyd nakken i frykt for islamistenes vrede. Å ha gitt etter for voldsmennenes krav. Å ha overlatt lovgivningsmyndighet til de som truer med vold og drap.
I 1973 lærte verden seg et nytt ord etter et gisseldrama i en annen skandinavisk hovedstad. Begrepet Stockholm-syndromet beskriver hvordan det å leve på gisseltagerens nåde, kan påvirke ofrene psykisk. Få dem til å endre adferd.
Etter Muhammed-krisen er dansk ytringsfrihet blitt et slags gissel. Og danske folkevalgte stemmer lydig slik islamistene befaler.
Vi har fått et København-syndrom.
Hva sier Støre?
Så er det lett å fordømme dette knefallet, de danske folketingsrepresentantenes feige aksept av voldsmannens veto.
Det bør man absolutt gjøre, men tenk samtidig over følgende: Er det sikkert at vi i Norge hadde gjort det bedre dersom vi etter vår felles karikaturkrise var blitt utsatt for det samme som Danmark? Hvordan hadde det sett ut hos oss hvis norske institusjoner, redaksjoner, tegnere og redaktører hadde vært blant Europas fremste terrormål gjennom 20 år?
Foto: Cornelius Poppe, NTBHvilke konsekvenser ville et slikt vedvarende trusselnivå fått? Hadde lovverket vårt forblitt upåvirket og urørt? Har norsk ytringsfrihet forkjørsrett fremfor terrortrusler?
Disse spørsmålene kunne det vært veldig interessant å få Jonas Gahr Støre til å dele sine tanker om.
Men vår ellers veltalende, høyttenkende og taletrengte statsminister har valgt en for ham uvanlig strategi i møtet med 20-årsminnet for en av hans og Norges største utenrikspolitiske kriser: den øredøvende tausheten.
English (US) ·