David (15) merket noe var galt. Like etterpå ble livet endret.

Mandag 1. september 2025:

Regndråpene lager ringer i vanndammene.

Det er høst.

Men været hindrer ikke 15-åringene i å møte opp på trening.

– Rosa, lilla, rosa, lilla.

Etter en kjapp oppvarming, blir Donn-guttene delt inn i lag av trener Trond Hansen.

David Piestrzeniewicz får rosa vest.

At 15-åringen i det hele tatt er på Kristiansand stadion og spiller fotball med kompisene denne kvelden, var det ingen som så for seg for halvannet år siden.

Da endret alt seg for den unge gutten.

Onsdag 19. juni 2024:

Sola skinner, det er varmt og sommerferien nærmer seg.

David blir hentet på skolen av mamma Malgosia og pappa Tomasz.

Hjemme på Vedderheia i Søgne har familien dårlig tid.

David skal spille mot Våg på Kristiansand stadion, mens lillesøster Nikola skal på trening på Tangvall.

– Vi hadde ikke tid til å lage middag, så det ble noen brødskiver før vi satt oss i bilen igjen, sier Malgosia.

David og foreldrene ankommer Lund en time før kampstart.

De pleier å gå en tur når David og kompisene varmer opp til kamp.

Men ikke denne dagen. Hvorfor vet de ikke.

– Kanskje det var en plan med det, undrer Tomasz.

David gleder seg til kamp, men har kjent på en rar, stressa følelse hele dagen.

– Jeg visste ikke hva det var, men jeg gikk og følte på noe, sier han.

Han går inn i garderoben, knytter fotballskoene, tar på den blå og hvite Donn-drakta og går ut på kunstgresset for å varme opp med lagkameratene.

Høye kneløft, stigningsløp, pasningsøvelser.

Alt er egentlig som det pleier.

Den dag i dag husker ikke David noe av dette selv.

– Det er som om hele filmen kutter i det vi kom fram til stadion, sier David.

Men mot slutten av oppvarmingen ser mor og far at noe ikke stemmer.

David sitter framoverlent på innbytterbenken og holder seg til magen.

– Da begynte vi å bli bekymra, sier Tomasz.

Tre dager tidligere hadde han også blitt uvel – underveis i en fotballkamp.

Vondt i hodet og svimmel, men ubehaget gikk over på noen sekunder.

– Det kan ha vært et signal. Jeg har tenkt mange ganger på hvorfor vi ikke ringte til legevakta, sier mamma Malgosia.

For når foreldrene kommer bort til David, som sitter fremoverlent på innbytterbenken, er han ikke til å kjenne igjen.

Mens lagkameratene gjør siste forberedelser til kamp, har David store problemer.

Han er blek og sliter med å snakke, men får fram:

– Mamma, jeg klarer ikke å gå.

Malgosia og Tomasz forsøker å få David opp på beina og støtte han på vei bort til bilen.

Men de kommer ikke langt.

Han kollapser rett bak den ene innbytterbenken etter et par steg.

Han blir liggende bevisstløs, uten pust og uten puls.