De kjemper om mer enn EM-gull

Her er en liten quiz.

I 2023 ble Gullballen vunnet av Lionel Messi og Aitana Bonmatí. Begge takket sine nærmeste, men hvem av dem avsluttet talen slik?

– Som rollemodeller har vi et ansvar på og utenfor banen. La oss sammen kjempe for en verden som er bedre, fredelig og mer likestilt.

Om du følger fotball, vet du sikkert svaret.

Messi gjorde ingenting galt. Talen hans var ydmyk og sjenerøs. Men bare Bonmatí brukte fotballen til å nevne kampen utenfor banen.

Den spanske playmakeren er en av flere kvinnelige vinnere som har tatt opp større ting enn fotball fra podiet. I 2019 pratet USAs angriper Megan Rapinoe om rasisme, skeive utøvere og at kvinner var utestengt fra idrettsarrangementer i Iran.

– Jeg ber alle om å bruke dette vakre spillet til å gjøre verden bedre, sa Rapinoe.

I 2018 avsluttet Ada Hegerberg sin tale med en melding til alle unge jenter:

– Tro på dere selv.

I sommerens EM er flere spillere aktive utenfor banen. I 2023 deltok Hegerberg i en kampanje med Amnesty som ba Fifa om å gi kompensasjon til familiene av migrantarbeidere som hadde mistet sine liv ved å jobbe med VM i Qatar.

I 2022 skrev hele Englands landslag et åpent brev til den britiske regjeringen om at jenter må få minst to timer gym på skolen per uke.

Samme år streiket Spania for å tvinge frem endringer i eget fotballforbund.

Under EM spurte NRK den danske spissen Pernille Harder om spillernes aktivisme.

– Vi har nok flere meninger enn en del mannlige spillere. Det forventes ikke, men det er mange av oss som gjør det med glede, fordi vi gjerne vil bidra der det er mulig, sa Harder.

Men finnes det en dypere forklaring?

Hva gjør kvinnelige spillere så aktive utenfor banen?

Dette er faktisk ikke greit

I løpet av karrieren har unge fotballkvinner to valg, sier Suzy Wrack.

– Enten gir du opp, sier hun.

– Eller så tenker du, «vent, dette er faktisk ikke greit».

Wrack dekker Englands landslag for den britiske avisen The Guardian og har skrevet «A Woman's Game», en bok om kvinnefotballens fremgang.

Hun forteller til NRK at kvinnelige spillere engasjerer seg fordi de selv har kjent på urettferdighet.

– De innser at banen de skal trene på, er booket opp av herrelaget, og at de ikke kan bruke den før klokka ni på kvelden. Eller at drakten deres bare kommer i herrestørrelser. Eller at det ikke finnes fotballsko som passer dem bra, sier Wrack.

– Slike ting skaper en slags spenning som gjør spillerne til aktivister.

Hun får støtte av Bente Ovedie Skogvang, dommer i OL-finalen for kvinner i 1996 og nå førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet, som skriver bok om norsk kvinnefotballs historie.

– Man kommer kanskje inn i fotballen med tro på at det finnes likestilling der, sier Skogvang til NRK.

– Og så gjør det ikke det, for herrefotballen er normen. Og da er det en logisk reaksjon at man enten blir passiv, eller engasjerer seg og prøver å gjøre noe med det.

«Upassende for kvinner»

Skogvang mener at denne dynamikken har dype historiske røtter, også i Norge.

– Å få adgang til alle mulighetene som gutter og menn har hatt i over 123 år, er noe kvinner i fotball alltid har måttet kjempe for, sier Skogvang, og refererer til at Norges Fotballforbund (NFF) ble stiftet i 1902.

Wrack minner om at Englands første kvinnelige fotballag, som ble stiftet sent på 1800-tallet, også skulle fremme kvinners rettigheter.

– Fotball har alltid vært et redskap for å gå imot tradisjonelle kjønnsroller og det samfunnet forventer av kvinner, sier Wrack.

Hun og Skogvang minner om at Det engelske fotballforbundet (FA) forbød kvinnefotball fra 1921 til 1970, under argumentet at sporten var «upassende for kvinner». Trekket ble kopiert av flere fotballforbund i Europa.

Siden har kvinner måttet kjempe for penger, respekt og ressurser. Dette har vært spesielt relevant i kampen om premiepenger.

I EM og VM gir arrangørene premiepengene til de nasjonale forbundene, som så bestemmer hvor mye som skal gå til spillerne. Kvinnene har lenge fått langt mindre enn herrene, fordi deres turneringer genererer mindre penger.

Men i 2019 saksøkte USAs kvinnelandslag sitt eget forbund for «institusjonell kjønnsdiskriminering». De mente at de burde ha lik lønn, blant annet fordi de hadde vunnet langt mer enn herrene, og de fikk det.

– Dette er en seier for den neste generasjonen spillere, og for kvinnelige spillere verden rundt, sa USAs fotballstjerne Megan Rapinoe.

Siden har flere kvinnelandslag tatt samme kamp. Selv de europeiske mesterne England har kranglet om premiepenger med sitt eget forbund, både før VM for to år siden og nå før sommerens EM.

Selv om flere lag har fått mer penger som resultat, har det kostet på andre vis.

Prisen som betales

– Kvinner spiller to kamper på én gang, mener den tidligere toppdommeren Skogvang.

Hun sikter til alle kreftene stjernene bruker for å få likestilling.

– De må både ta ansvar utenfor banen for å få de samme rettighetene som herrene, pluss at de må være godt trent, og få hvile og restitusjon nok til å kunne prestere godt på fotballbanen.

Journalist og forfatter Suzy Wrack er også frustrert, spesielt på vegne av England.

– Hvorfor skal de måtte legge energi ned i det? De burde fokusere på turneringen, sier Wrack.

Hun legger til:

– I en ideell verden slipper spillerne å bekymre seg for størrelsen på fotballskoene, eller ernæringseksperten de mangler, eller billettpriser og reisekostnader for familiene, eller tilgang til treningsbaner.

Hun forstår at spillerne krever mer penger.

– De fleste har hatt normale jobber. De har studert på siden. De har lett etter måter de kan tjene ekstra penger på. De har tenkt på hva de skal leve av når karrieren er over, fordi selv de beste i verden tjener ikke nok til at det varer livet ut, sier Wrack.

Hun trekker frem at Englands kaptein Leah Williamson har studert regnskap, og at den danske veteranen Nadia Nadim er kirurg.

– Herrene kan trekke seg tilbake fra samfunnet i større grad, fordi de ikke trenger å jobbe eller studere. Og da havner de i en verden der de ikke møter utfordringene som rammer folk flest, sier Wrack.

Disse faktorene gjør at flere kvinner tar opp kampen som aktivister. Selv om formålet handler om andre enn dem selv.

Brev til Infantino

I 2022 sendte Det globale forbundet for fotballspillere (FIFPRO) brev til Fifa med krav om en rekke oppgraderinger.

Brevet krevde at kvinner fikk like reise- og boforhold som menn under VM.

At kvinner og menn skulle få like mye premiepenger.

Og at de nasjonale forbundene måtte gi minst 30 prosent av premiepengene direkte til spillerne.

Disse kravene var blitt en selvfølge hos land som USA. Likevel var de amerikanske stjernene blant de 150 spillerne fra 25 land som skrev under. FIFPRO sa det var det største eksempelet på kollektiv aktivisme i kvinnefotballens historie.

Fifa ga til slutt minst 30.000 dollar direkte til hver spiller i VM i 2023.

Wrack tror at denne medfølelsen er basert på individuelle erfaringer.

– Jeg tror det er delvis fordi de har måttet slåss for så mye selv. Når de kjemper for tilgang til baner og sko som passer, får de en solidaritet og et samhold, og en forståelse for hvilke utfordringer andre spillere har, mener briten.

Hun får støtte fra Skogvang.

– Muligheten for at alle skal kunne delta på like vilkår, henger sammen med menneskerettigheter og likeverdig behandling, sier Skogvang.

Skarp kritikk

En annen episode kom da Fifa så ut til å ha inngått en avtale med Visit Saudi om å sponse VM i 2023. I Saudi-Arabia er det kriminelt å være LGBTQ+, noe en rekke profilerte kvinnelige spillere identifiserer seg som.

– Fullstendig uakseptabelt, sa Rapinoe om avtalen.

– Bisarre greier, sa spisspartner Alex Morgan.

– Hyklersk, sa Nederlands storscorer Vivianne Miedema.

Det var en offentlig kritikk man sjelden ser på herresiden. Da herrene hadde spilt VM i Qatar året før, hadde noen land protestert mot brudd på menneskerettigheter, men ingen aktive superstjerner sto frem individuelt. En kollektiv protest i form av kapteinsbind med regnbuefarger ble avlyst så fort Fifa truet med gule kort.

– Det er en lang rekke homofile spillere innen kvinnefotball, og det finnes en veldig inklusiv kultur der, sier Wrack.

Fifa skrinla avtalen med Visit Saudi.

– Så lenge kvinner har noe å slåss for innen fotballen, vil det alltid finnes en naturlig solidaritet med andre spillere og kampsaker som blir undertrykket, sier Wrack.

Støtte fra herrene

Noen mannlige spillere har støttet kvinnenes kamp.

Da Spanias fotballpresident Luis Rubiales nektet å gå av etter å ha kysset spissen Jenni Hermoso etter VM-finalen i 2023, var flere spillere kritiske på sosiale medier. Spesielt etter talen til Rubiales der han nektet skyld.

– Vi burde heller pratet om det jentene har fått til, skrev legendariske Iker Casillas.

– Ørene mine blør, skrev den spanske keeperen David de Gea.

– Det har utrolig mye å si, sier hun.

Lang vei

Kvinnene trenger all støtten de kan få, legger hun til.

– Vi er kommet et godt stykke videre fra da jeg var med på å starte damelag i Manndalen i 1978, men veien til likestilling er fortsatt lang, både når det gjelder å få lov til å spille fotball, og å ha adgang til gode baner, gode trenere, gunstige treningstider og utstyr på lik linje med gutta, sier Bente Ovedie Skogvang, som skriver bok om norsk kvinnefotballs historie.

Av samme grunn må kvinnene fortsette som aktivister, sier Suzy Wrack, både på toppen og på lokalt nivå.

– Man må overbevise folk på en ideologisk måte om at kvinner bør få lov til å spille fotball, og at de fortjener ressursene som er nødvendige for å ta sporten fremover, sier hun.

– Hvor hadde kvinnefotballen vært i dag om spillere aldri tok denne kampen?

– Den hadde vært i en langt verre posisjon, fordi det har vært umulig å bare spille fotball. Jeg tror det fort kunne forblitt en amatørsport som blir spilt i parker og på skoler, sier Wrack.

Forfatteren synes at aktivismen blant stjernene er en flott ting.

– Jeg håper at den aldri forsvinner. Og om den forsvinner, håper jeg at det er fordi vi har fått likestilling.