Debatten om Nobel handler om mer enn gavelister og reiser

Det er et forbud mot å motta gaver som kan ha tilknytning til rollen i Nobelkomiteen, skriver Berit Reiss-Andersen. Foto: Charlotte Førde Skomsøy

Stortinget krever innsyn i Nobelkomiteens gavelister og reiseprogram. Dette kan utfordre komiteens autonomi.

I NRKs morgensending Politisk kvarter 19. februar var det en diskusjon om forholdet mellom Nobelkomiteen og Stortinget. Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder, Per-Willy Amundsen, fremholdt at Nobelkomiteen nå må legge frem alle opplysninger om tidligere komitémedlemmer, deres gavelister og reiseprogram. Amundsen hevdet at det var i Nobelkomiteens interesse å vise åpenhet, og at det ikke burde være nødvendig å vedta en særlov for å fremtvinge opplysningene.

Jeg er enig med Per-Willy Amundsen at det er nødvendig å styrke tilliten til Nobelkomiteen. Thorbjørn Jagland valgte å lyve til komiteen fordi det var for ubehagelig å snakke sant. Ved det satte han hele komiteens integritet i fare.

Det er ikke uten videre slik at Stortinget har adgang til Nobelkomiteens arkiv eller at det vil være klokt å skaffe seg en lovhjemmel for dette. Saken har både en historisk dimensjon og juridiske implikasjoner.

Nobelstiftelsen

Historien begynner med Alfred Nobels testament av 1896, hvor han oppretter fem nobelpriser, herunder fredsprisen som knyttes til Norge. Fredsprisen skal forvaltes av en komité som skal utpekes av det norske storting.

Det er høyst uvanlig at et parlament blir tillagt en slik oppgave som ligger langt utenfor rollen som lovgivende forsamling. Stortinget behandlet imidlertid saken 26. april 1897. Etter en grundig gjennomgang av testamentet og debatt ble det konkludert med at Stortinget påtok seg det betrodde verv.

I henhold til testamentet er det utelukkende utnevnelse av komiteens medlemmer som omfattes av dette vervet. Stortinget har ingen kontrollmyndighet over komiteen. I den utstrekning Nobelkomiteen ikke er autonom, er den underlagt den svenske Nobelstiftelsen, i likhet med nobelprisenes øvrige komiteer.

Taushetsbelagt

Stiftelsen har fastsatt en streng taushetsplikt, og alle dokumenter knyttet til prisarbeidet kan først offentliggjøres etter 50 år. Det foreligger en institusjonelt fastsatt taushetsplikt for alt som er knyttet prisarbeidet. Opplysninger som komitémedlemmer gir for å avklare habilitet eller bindinger, er i utgangspunktet ikke taushetsbelagt. Men det finnes unntak.

Et komitémedlem som blir direkte kontaktet av en kandidat for fredsprisen, skal rapportere om det. En slik opplysning kan ikke deles med andre fordi nominasjonslisten er taushetsbelagt og kan ikke offentliggjøres før etter 50 år.

Ett argument som ble fremført i Politisk kvarter, er at Stortinget må kunne spørre om det samme som politiet kan spørre om. Det er ikke så enkelt. Politiet har lovhjemmel til å grave mer i folks privatliv enn andre etater, forutsatt at visse vilkår er oppfylt, for eksempel om man er siktet eller har vitneplikt.

I utgangspunktet skal en etterforskning respektere taushetsplikt, men retten kan foreta en avveining mellom taushetsplikt og hensynet til etterforskningen. En lovbestemt taushetsplikt har et sterkt vern og kan bare unntaksvis settes til side. Terskelen er betydelig lavere når det gjelder institusjonell taushetsplikt som er fastsatt av Nobelstiftelsen. På den annen side vil krenkelse av Nobels taushetsplikt ha helt andre implikasjoner enn det som for eksempel er fastsatt i arbeidsforhold. Dette må vurderes nøye før taushetsplikten settes til side.

Vil ikke kontrollere

Om Stortingets granskningskommisjon skal gis adgang til Nobelkomiteens arkiv for å vurdere om det i dokumentene ligger opplysninger som kan opplyse om også andre medlemmer i komiteen har mottatt urettmessige gaver eller snakket usant, så er det svært betenkelig og et inngrep i komiteens uavhengighet og autonomi. Selv om man ønsker alle kort på bordet, bør ikke det skje på en måte som kan åpne opp døren på vidt gap for at Stortinget på noen måte kan kontrollere komiteen. Om Stortinget skaper det inntrykk at de vil kontrollere komiteen, vil de også bli knyttet sterkt til prisen. Det er ikke i Stortingets interesse å bli identifisert med den årlige nobelpris.

Nobelkomiteen kontrollerer seg selv, i den forstand at alle medlemmer rapporterer til hverandre og grenseganger diskuteres i fellesskap. Nettopp derfor er Jaglands løgn svært alvorlig og et tillitsbrudd som belaster komiteen.

Nobelkomiteens medlemmer er underlagt strenge habilitetsregler, og det må derfor rapporteres om tilknytninger til arbeidsforhold, verv og lignende, samt andre bindinger som kan ha betydning for arbeidet. Det er et forbud mot å motta gaver som kan ha tilknytning til rollen i Nobelkomiteen.

Hensyn må tas

Etter min mening bør dokumenter med opplysninger fra tidligere medlemmer i komiteen nå legges frem, slik at mistanken som har heftet ved komiteen, kan avkreftes. Disse listene er i utgangspunktet ikke underlagt taushetsplikt, og skulle det være enkeltopplysninger knyttet til prisarbeidet, kan det sladdes. Dette er imidlertid ikke opp til meg å avgjøre. Beslutningen må tas av den nåværende komité og instituttets direktør.

Det pågår en etterforskning mot Jagland hvor tidligere og nåværende komitémedlemmer kan bli innkalt som vitner. Stortingets granskningskommisjon skal også gjøre undersøkelser. Det er da viktig å forstå de regler som gjelder og fastholde at Stortinget ikke skal tilta seg en kontrollfunksjon overfor Nobelkomiteen.

For min del er jeg innstilt på å svare på spørsmål så langt jeg kan, overfor både politi og granskere hvis det skulle bli nødvendig. På den annen side håper jeg at spørsmålene stilles slik at det tas hensyn til taushetsplikten som gjelder for prisarbeidet.