Demokrati handler ikke bare om et lokalt flertall for noe

DEBATT: Statsforvalteren skal passe på at lover og regler følges i kommunene våre. Når vi går imot folkevalgte vedtak i kommunene, så er en vanlig reaksjon at vi undergraver lokaldemokratiet. Jeg mener tvert imot at statsforvalterens rolle er en viktig forutsetning for lokaldemokratiet.

Statsforvalter Bent Høie fotografert i mai i fjor, under et besøk på Asko sitt lager på Skurve, sammen med NHO-direktør Christine Sagen og Asko-direktør Stig Brekke. Foto: Jarle Aasland

En forenklet fremstilling av demokratiet er at det er folkestyre, der flertallet bestemmer. Heldigvis er et demokrati mye mer avansert enn som så. The Economists demokrati-indeks, som måler demokratiet 167 land, baserer seg på 60 indikatorer. Norge var det landet med høyest skår i 2024. Det handler blant annet om sivile rettigheter, deltakelse og innflytelse fra befolkningen utenom valg og en fri offentlig samtale.

Plan- og bygningsloven er en av de mest sentrale lovene vi har for å styre samfunnsutviklingen. Den illustrerer godt at demokrati er mer enn flertallsstyre – og hvorfor statsforvalterens rolle er viktig i lokaldemokratiet.

Formålet med loven er blant annet at «Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.» og «Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives.»

Lokalt vedtak, nasjonale konsekvenser

Et kommunestyre sitt folkevalgte flertall har stor makt til å planlegge bruk av arealene i kommunen. Makten kommer fra plan- og bygningsloven og regulerer hvordan makten kan brukes. Konsekvensene for berørte mennesker, natur og samfunnssikkerhet skal være godt kartlagt. Alle berørte parter må få uttale seg til saken. En planendring eller reguleringsplan har aldri bare positive eller negative konsekvenser. Det er alltid en blanding. De folkevalgte i kommunen må veie disse mot hverandre, og konkludere. Statsforvalterens første oppgave er å påse at loven er fulgt i planleggingen. Den neste oppgaven er å passe på at kommunen tar hensyn til fylkeskommunens planer og statens retningslinjer.

Det kan være at et tiltak i én kommune, har konsekvenser for landet, fylket eller nabokommunen. Derfor har Stortinget bestemt at forutsetningen for at kommunene skal kunne vedta egne kommuneplaner, er at Statsforvalteren passer på at disse ikke strider med nasjonale og regionale interesser. I slike tilfeller mekler vi spørsmålet med kommunen, og i de aller fleste tilfellene finner vi en balansert løsning. Det er kun i tre–fire saker årlig vi må sende disse spørsmålene til avgjørelse i departementet.

Plan- og bygningsloven har en veldig streng dispensasjonsbestemmelse. En viktig grunn til det er jo at det ikke hjelper med gode planer, basert på kunnskap og forankret i brede prosesser, hvis et politisk flertall rett etterpå kan fravike planen. Dispensasjon er derfor en liten sikkerhetsventil som kan brukes hvis hensynet bak planen, plan- og bygningslovens formål eller nasjonale/regionale interesser ikke blir vesentlig tilsidesatt. Fordelen med å gi dispensasjon for samfunnet, skal være klart større enn ulempene.

Få har råd til rettssaker

Hvis ikke Statsforvalteren hadde kontrollert at kommunene fulgte loven på dette området, hadde du som innbygger i siste instans måttet gå til rettssak mot kommunen hvis du mente at eksempelvis naboen hadde fått dispensasjon til å bygge en garasje som var mye større enn det reguleringsplanen for nabolaget tillater. Det vet vi de færreste hadde hatt økonomi til.

Det hadde også ført til urimelig forskjellsbehandling. Slik vi ser fra Agder, der undersøkelser viser at mange kommuner har innvilget ulovlige dispensasjoner for bygging i strandsonen. Hyggelig for de som har fått lov, men veldig urimelig for naboer som ikke har fått lov, eller blir negativt berørt.

Neste gang du tenker at det er udemokratisk at Statsforvalteren stopper et vedtak som flertallet av de folkevalgte har fattet, så tenk om igjen. For er det demokratisk at et flertall bestemmer at en innbygger får en rett som strider mot en demokratisk forankret plan? En rett som kan ramme naboens interesser? Norge er en nasjonalstat, det Stortinget vedtar lovene. Et flertall i en kommune kan ikke velge å ikke følge loven. Da undergraves de sivile rettighetene vi har som innbyggere i Norge. Et velfungerende demokrati, bygger ikke bare på folkestyre, men også på rettsstaten og en opplyst offentlig samtale.