Demonisering er lett. Forståelse er farlig – men nødvendig

Hamas er ikke imot fredsforhandlinger per se, men islamistene argumenterer for at de må skje mellom likeverdige parter, skriver postdoktor og historiker Erik Skare. Foto: Ibraheem Mustafa, Reuters/NTB

En feil analyse av Hamas har hatt katastrofale virkninger.

Hamas har vist vilje til både å utøve brutal vold og inngå kompromisser for å få på plass en palestinsk stat.

Etter at Hamas gjennomførte det brutale angrepet 7. oktober 2023 som drepte 1200 israelere – flertallet sivile – ble det fremsatt en rekke påstander om bevegelsen.

Hamas var, ifølge flere, en bevegelse som blindt var drevet av religion og en antisemittisk og antivestlig ideologi. Hamas' voldsbruk var kun en iransk strategi i regionen. Enda verre, Hamas og Den islamske staten (ISIS) var synonymer.

Men til tross for at vold består som et av de viktigste midlene for Hamas, har krefter i islamistbevegelsen vist vilje til moderasjon, pragmatisme og en fremforhandlet løsning.

Det beryktede Hamas-charteret

Det blir gjerne vist til Hamas' beryktede 1988-charter for å forklare bevegelsens ideologi og dens syn på konflikten.

Dokumentet har med rette blitt beskrevet som sterkt antisemittisk, konspiratorisk og religiøst deterministisk. Der skriver for eksempel Hamas at jødene kontrollerer media, at de sto bak den russiske og franske revolusjonen, og at «det ikke finnes den krig som brøt ut uten at [jødene] var involvert».

Men charteret er irrelevant for å forstå hva Hamas står for og hvorfor bevegelsen opererer som den gjør.

Hamas har sjelden, om aldri, referert til charteret for å forklare hva bevegelsen mener. Charteret har tvert imot vært en kilde til forlegenhet fordi analysen, i beste fall, er pinlig reduksjonistisk.

Det er én av grunnene til at Hamas reviderte charteret i 2017. Antisemittismen ble fjernet. Istedenfor gjør Hamas det klart at de ikke er imot jødene, men okkupasjonen.

Hamas bruker ikke lengre religiøse tekster for å rettferdiggjøre egne påstander. Istedenfor refererer bevegelsen til internasjonal lov og menneskerettigheter. Mens Hamas fortsatt nekter å anerkjenne staten Israels legitimitet, erkjenner de staten Israel som en realitet som de må forholde seg til. Derfor åpner de også opp for, om enn motvillig, en tostatsløsning.

Det reviderte 2017-charteret kan avfeies som instrumentell manipulering av norsk og vestlig offentlighet. Det kan ses på som en ren hvitvasking av bevegelsen. Imidlertid reflekterer det heller den pragmatiske utviklingen til Hamas. Det gjenspeiler også de uttalelsene som er blitt publisert de siste 30 årene.

Vold og forhandlinger

Vold er åpenbart en grunnleggende del av Hamas' identitet og blir sett på som et av de viktigste midlene for å få etablert en palestinsk stat. Det har ført til en rekke metoder: Fra knivstikking og skyting til selvmordsbombinger. Fra angrep mot israelske soldater i de okkuperte områdene til israelske sivile som fester på nattklubb i Tel Aviv.

Hamas er likevel ikke imot fredsforhandlinger pr. .se, men islamistene argumenterer for at de må skje mellom likeverdige parter.

Vold – svært brutal vold som sådan – er derfor blitt brukt i et forsøk på å tvinge frem like vilkår mellom partene. Hamas har gjort det tydelig at de ikke er imot dialog med israelerne, men de avviser ettergivenheten og de evige innrømmelsene til palestinernes president Mahmoud Abbas og hans PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen).

Israel signerte en fredsavtale med Egypt etter Yom Kippur-krigen i 1973. De inngikk også Oslo-avtalen etter utbruddet av Den første intifadaen i 1987. Disse hendelsene bekreftet for islamistene at makt var det eneste språket israelerne forsto.

Oslo-prosessen vært helt avgjørende for Hamas' syn på voldens rolle i konflikten. Hvis Den 1. intifadaen var Hamas' mor, så var Oslo-avtalen Hamas' far.

En sammensatt massebevegelse

Når det fortsatt hersker forvirring om hva Hamas faktisk står for, er det delvis fordi bevegelsen opererer med en rekke tvetydigheter og gråsoner.

De anerkjenner ikke staten Israel, men erkjenner at Israel er en realitet de må forholde seg til. Hamas gjør det klart at de ikke vil kompromisse en millimeter av palestinsk jord, men de aksepterer samtidig en tostatsløsning. Hamas inngår våpenhviler, men gir ikke opp væpnet kamp.

Først og fremst er det fordi det ikke finnes ett Hamas, men mange. Hamas er en massebevegelse med et hav av stemmer, synspunkter, foretrukne midler og mål. Om hva Hamas er og for hvem Hamas skal være. Mellom de i Hamas som mener at bare vold kan frigjøre palestinerne, og de som foretrekker politisk og sosialt arbeid. Hvilken retning Hamas har tatt, er i stor grad blitt avgjort av den interne maktkampen.

Internasjonalt diplomati betyr noe

Det er helt avgjørende om man ser på Hamas som én bevegelse med én stemme og ett mål, eller om vi ser på Hamas som en massebevegelse med et hav av ulike synspunkter, fordi en feil analyse har hatt så katastrofale virkninger.

Den internasjonale boikotten etter Hamas' valgseier i 2006 skulle svekke bevegelsen som helhet. Istedenfor svekket den de moderate som ønsket dialog.

Den politiske kapitalen de hadde brukt på å få Hamas til å delta i valg og så inngå kompromisser for å oppnå internasjonal legitimitet, var utradert da resultatet var boikott og blokade. De ble raskt stemt ut av ledelsen i 2008. Inn kom en tredje generasjon hauker formet av Den 2. intifadaens blodbad.

Terrorangrepet 7. oktober ble på sett og vis gjennomført fordi duene hadde få, om ingen, seiere å vise etter valgseieren i 2006.

Det gjorde at haukene i Hamas fikk gjennomslag for at kun ekstrem voldsbruk ville få palestinerne ut av en fastlåst situasjon.

Det viste seg å være katastrofalt – både for israelerne på den skjebnesvangre dagen og for palestinerne i Gaza, som siden er blitt utsatt for det som i aller høyeste grad fremstår som et folkemord.