Den som stiller spørsmål ved likestillings­politikken, risikerer å bli stemplet som utakk­nemlig

KRONIKK: Den som stiller spørsmål ved likestillingspolitikken, risikerer å bli stemplet som utakknemlig eller bakstreversk.

Likestilling handler ikke bare om kvinner. Det handler også om at menn får rom til å være omsorgspersoner. Foto: Shutterstock

Når nyanser tolkes som trusler og erfaringer ties i hjel, forsvinner både ytringsrom og mulighet for utvikling. Slik mister vi muligheten til å utvikle løsninger som faktisk speiler kvinners, familiers og arbeidslivets virkelighet. 

Jeg er selv høygravid og velger å ta noen uker ulønnet permisjon for å vente med barnehagestart. Norge har blant verdens rauseste ordninger, men i debatten kommer det fram at nesten halvparten av kvinnene tar ulønnet permisjon etter endt foreldrepermisjon. Er det et signal om at familier ønsker mer fleksibilitet enn systemet gir? Eller handler det om en ny verdsetting av tid hjemme, selv om det koster økonomisk? 

Jeg vokste selv opp med en mor som var hjemme da vi var små, og jeg har aldri gått i barnehage eller skolefritidsordning. Det skyldes til dels at det ikke var barnehageplass til alle, men også at hun ønsket å være hjemme med oss. Jeg elsket duften av nystekte boller da jeg kom hjem fra skolen og kastet fra meg ranselen i gangen. Samtidig har det kostet henne økonomisk, til tross for at hun og min far hadde en privat pensjonsordning. 

Omsorgsvalg har konsekvenser

Omsorgsvalg påvirker både familier, arbeidsliv og velferdsmodell. Skal barneomsorg lønnes – og i tilfelle av hvem? Hvis staten tar regningen, kan vi risikere at flere velger bort arbeid, og det vil svekke både verdiskapingen og bærekraften i velferdsstaten. Norge trenger flere hender på dekk for å møte morgendagens kompetansebehov, ikke færre. 

Hvis familiene selv bærer byrden, taper ofte kvinner på sikt, med lavere pensjon og mindre økonomisk trygghet. Hvordan kan vi sikre et fleksibelt arbeidsliv uten at kvinner betaler prisen alene – og uten at samfunnet mister nødvendig arbeidskraft? 

Kvinners helseutfordringer rammer arbeidslivet. Det totale sykefraværet i Norge koster nærmere 70 milliarder kroner i året, og kvinner har dobbelt så høyt sykefravær som menn. Flere kvinner jobber deltid, og blir oftere uføre. To av tre får krevende symptomer i overgangsalderen, og mange sliter med diverse kvinnehelserelaterte tilstander. 

I tillegg tar kvinner fortsatt mesteparten av det andre skiftet hjemme – og en dominerende del av det tredje skiftet: det usynlige arbeidet. Dette må inn i regnestykket når vi snakker om likestilling og deltakelse i arbeidslivet. Skal vi lykkes med likestilling, må vi se på helheten – ikke forsøke å presse alle inn i samme mal. 

Arbeidsgivere kan ikke bære alt alene

Mange virksomheter går allerede foran med tilrettelegging, fordi de vet at fleksibilitet og mangfold gir konkurransekraft. De ønsker å beholde medarbeidere og vet at tilpasning er nødvendig. Men de kan ikke løse alt alene. Skal vi bevare verdifull kompetanse, trengs rammer som gjør det mulig å tilby fleksible løsninger uten å miste drift og kontinuitet. 

Virksomheter må tørre å teste ut restarbeidsevne og medarbeidere som ikke har 100 prosent arbeidsevne, men da må regelverk, støtteordninger og tilretteleggingssystemer støtte opp under det – ikke stå i veien. Det handler om alt fra sykepengeregler og Nav-tiltak, til lederstøtte og fleksible arbeidstidsrammer som gjør det mulig å kombinere helse og arbeid. 

Mange arbeidsgivere har også behov for fulltidsansatte for å sikre kontinuitet og forutsigbarhet. Når stillinger dekkes av midlertidige løsninger, øker sårbarheten – og belastningen på kolleger. Undersøkelser fra HR Norge viser tydelig dominoeffekten av sykefravær. Vi trenger regler og ordninger som: 

• Anerkjenner delvis arbeidsevne 
• Gir rom for midlertidig redusert stilling uten karrieretap 
• Støtter hybridarbeid og fleksibel arbeidstid 
• Ser på helse og omsorg som relevante faktorer 

Frihet krever ytringsrom

Likestilling må romme ulike erfaringer, behov og valg. Det må være lov å stille spørsmål ved virkemidlene uten å bli anklaget for å ville reversere utviklingen.

Likestilling handler ikke bare om kvinner. Det handler også om at menn får rom til å være omsorgspersoner, at ingen kjønn skal begrenses av forventninger, og at begge kjønn skal kunne leve hele liv – i og utenfor arbeidslivet. 

Vi trenger flere friske kvinner som kan stå i arbeid over tid – ikke flere kvinner som møter veggen. For det er ikke deltidsandelen alene som bekymrer, men fraværet som følger når vi ikke evner å se spagaten kvinner står imellom omsorg og yrkesliv. Vi trenger flere verktøy for å få kabalen til å gå opp, både for arbeidslivet og den enkelte. Uten åpne debatter som rommer uenighet, risikerer vi å låse oss i løsninger som ikke fungerer – verken for kvinner, familier eller arbeidslivet. 

Likestilling er ikke et nullsumspill mellom kjønn. Det er et felles frihetsprosjekt som forutsetter ytringsrom. Vi trenger mer kunnskap om hva som hjelper kvinner med å stå i arbeid gjennom livets ulike faser – og en likestillingsdebatt som rommer uenighet og bygger politikk på innsikt, ikke ideologi.