Den steindaue (?) drømmen om sentrum

KOMMENTAR: Må det være enten rødt eller blått? Finnes det en tredje vei, en med storrøykere i KrF, viktigperer i Sp, lett forvirra Venstre-folk og et Høyre som ikke vil bli slukt levende?

Kjell Magne Bondevik røykte sigar, laget to regjeringer og styrte Norge for 25 år siden. Kan sentrum bli sentrum igjen? Foto: Morten Holm / NTB

Hvis du fikk velge fritt, hvilken superkraft ville du hatt? Fly som Supermann? Spider-Mans edderkoppnett? Personlig ville jeg vært Kvinne-mannen, hvis superkraft var å forstå seg på kvinner. Hvilken lykke! Aldri igjen ville jeg fått høre det va’kje det du sa, men måååden du sa det på.

Et godt alternativ kunne vært Senterparti-mannen, han som – alltid og uansett – klarte å bli den viktigste personen i rommet. Nå har de gjort det igjen, Sp sine, da de takket Arbeiderpartiet for sist ved å alliere seg med høyresiden og tvinge fram kutt i drivstoffavgiftene. Gu, så surt det ble hos de røde, men Sp hadde alt å vinne. Hvis de får muligheten til å kutte matmomsen også, med de blå, kan det komme en ny takling i knehøyde mot Støre. Da er det nok slutt for Støre.

Så da har Senterpartiet byttet side? Skal Vedum sende Sylvi Listhaug inn i statsministerkontorene? Nja, nei, neppe. Kanskje finnes det en tredje vei.

Noen som husker storrøykeren Kjell Magne Bondevik?

Samarbeid i sentrum

I 1997, etter Torbjørn Jaglands famøse «36,9», hadde vi en sentrumsregjering i Norge. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre styrte butikken alene, noe som i dag virker helt ko-ko. De tre partiene fikk 26,1 prosent av stemmene, noe som var såpass bøse at Kjell Magne Bondevik fyrte opp en sigar og ble statsminister.

I 2001 ble Bondeviken forsyne meg statsminister igjen. Uansett hvem du stemte på, endte du opp med Bondevik som sjef. Senterpartiet ble byttet ut med Høyre, «Sentrumsregjeringen» ble byttet ut med «Samarbeidsregjeringen», og lungene til Kjellien ble igjen svarte av statsministersigaren.

Siden har det gått nedover med sentrum. Jo, det heter fremdeles at makten i norsk politikk ligger i sentrum, men det er liksom mer rot enn makt der. Likevel kan små tuer velte store lass, nå sist Støres lass.

Diesel-entusiastene i Sp kan ikke leve med at de lukter på sperregrensen på målingene. Kanskje er det på tide å legge bak seg MDG og de rødeste av de røde. Kanskje er det på tide å ringe Bondevik igjen.

Milde Jesus, du som sagde

I en lang periode har vi hatt flertallsregjeringer i Norge. Storsamling på venstresiden, eller storsamling på Høyresiden. Den rekken brøt Arbeiderpartiet, og kanskje – kanskje – kan vi oppleve at Stortinget ble delt i tre-fire, ikke i to, slik vi har blitt vant med. For inni sentrum er ikke tanken på en regjering uten Ap eller Frp helt borte.

Den tredje veien er den gamle oppskriften til Bondevik. Kanskje blir det bål av gamle glør.

Venstre vil verken sitte i, eller støtte, en regjering med Sylvi Listhaug (Frp) som statsminister.

KrF kan gjøre det motsatte, både støtte, og sitte i regjering med, Listhaug sine. Men det fredeligste også for dem er å styre uten Frp.

Senterpartiet driver akkurat nå og setter hykkas på sine røde venner. Samtidig er det for langt for Vedum sine å hoppe fra Støre til Listhaug.

Bortsett fra kampen mot sperregrensen har de én ting til felles disse sentrumskameratene: Pulsen synker når de ser Høyre-folk, særlig Høyre-folk som ikke kommer dinglende bak brautne Frp-ere.

Hvis – hvis – KrF, Sp og V alle karrer seg over sperregrensen, og Høyre får litt medvind, vil de sammen være større enn Frp.

Hmm.

Fiolinist Søreide

Vi blir fort vant med å tenke blokker i politikken. Nå har vi hatt en periode der det har vært rødt eller blått, og ferdig med det. Sånn trenger det ikke være, særlig hvis politikerne igjen ser seg syn på å lage mindretallsregjeringer. Mindretallsregjering er tross alt mer normalen enn unntaket i norsk politikk.

Da er plutselig alternativene flere, og et slags Bondevik 3 en mulighet.

Selv et mer stuereint Frp uten de gamle cowboyene kan bli litt mye for en del sentrumsfolk. Ikke er de veldig lystne på å lime seg til de røde fanene heller. Da gjenstår ideen om noe snusfornuftig i midten.

Så er det mange grunner til at et sånt opplegg ikke skal fungere. Høyre, for eksempel. Vil Ine Eriksen Søreide ha denne gjengen sprikende sentrumsstaur, eller er det lettere å forholde seg til en stor Frp-kjepp? I et sentrumsopplegg vil hun bli statsminister. I diesel-pick-up-en til Listhaug kan hun bli en god nummer to og få drive med u-riks. Sammen med Frp kan Høyre (de kan jo få rent flertall sammen) dundre på med blå politikk. Kanskje blir det for puslete å forholde seg til alle særinteressene i sentrum.

Er Ine Eriksen Søreides ambisjon å være førstefiolinist eller orkestermedlem?

Not dead yet

KrF-leder Dag Inge Ulstein kan virkelig trenge Kvinne-mannens egenskaper når han skal forstå seg på Søreide, Listhaug, Guri Melby og alle bedehuskånene som utgjør forskjellen på 3,2 og 4,1 prosent for partiet. Herrens veier er som kjent uransakelige, og bare en av dem leder KrF mot Frp.

Senterparti-mannen himself, Trygve Slagsvold Vedum, er nok med så lenge han er den viktigste personen i rommet. Det er også vanskelig å se for seg at Vedum har satt fyr på det rød-grønne prosjektet uten å ha tenkt tanken på et alternativ. Den nye virkeligheten i norsk rikspolitikk kan være at vi har tre store: Ap, Høyre og Frp, som alle har 20–25 prosent av folket på sin side, og resten i smågodt. Da er det 4–5 mulige regjeringer inni der etter valget om tre år.

I en tid der veksten er størst på fløyene, i Frp og hos Rødt, er ikke en sentrumsregjering det mest funky å snakke om. Sentrum er tross alt ikke dødt. Det bare venter på noen som tør å styre derfra.