Den store paravaskedagen?

La én ting være helt klart:

Den første paraøvelsen i et ordinært ski-VM var en enormt viktig begivenhet.

Det første gullet gikk til Sør-Korea. Og så ble det fulgt opp av en rekke triumferende nasjoner som gleder alle som bryr seg om vintersport:

Frankrike, Brasil, Sverige, Østerrike. Og selvsagt Norge.

Vilde Nilsen tok ikke bare gullet hun så intenst ønsket seg.

Hun gjorde det etter en helt eventyrlig opphenting på oppløpet av sprinten.

Arrangørene av ski-VM har da også brukt mye ressurser på å legge alt til rette for en unik konkurranse, inkludert noe så sjeldent som premiepenger, også i paraklassen.

Her fikk de gevinsten de håpet på.

Heltene var Klæbo, Valnes – og Vilde Nilsen. På samme dag. I samme arena. I samme VM.

Denne onsdagen var et løft.

Det var en mulighet.

Et potensielt paradigmeskift for paraidretten.

Og, ja, så absolutt et utstillingsvindu.

Men et utstillingsvindu er ikke bare et innsalg – det er også en forpliktelse.

Norges Skiforbund valgte å la deler av vinduet stå tomt.

Når man endelig har fått vindusplass i idrettens paradegate.

Norge har ikke villet fylle opp kvoten sin på 5 menn og 3 kvinner, tross at deltagelsen ellers har vært ganske så tynn. Og stilte med halvparten.

Selv med gull og to fjerdeplasser var det også en forspilt sjanse, uansett hvordan man prøver å bortforklare det.

Paraidrett – og toppidrett

Forbundet skylder på sportslige krav når man ikke tar med flere. Som selvsagt er mer enn nok relevant i et VM.

Og et tegn på at paraidretten vil bli tatt på alvor som likestilt toppidrett.

Sportssjef Ulf Morten Aune har muligens fått mer og beskere kritikk enn han nok har gjort seg fortjent til.

Men den første parakonkurranse i et ski-VM må faktisk sees i en større sammenheng.

Og suksessen i Granåsen kan ikke overskygge akkurat det.

Når Skiforbundet skal svare på kritikken, særlig målbåret av NRKs ekspert Birgit Skarstein, kommer det også et element som fremstår som en slags freudiansk glipp:

«Vi ønsker velkommen en åpen diskusjon om hvilke prioriteringer som bør ligge til grunn for utviklingen av både paraidrett og toppidrett fremover.»

De har altså paraidrett. Og så har de toppidrett.

Da blir også signalet de sender sine egne utøvere særdeles tvetydig.

Som det har vært det for hele VM-konkurransen.

For midt oppi det viktige og historiske, er det åpenbare muligheter man ikke har tatt.

Skal man vise frem paraidretten og prøve å bidra til en haltende rekruttering, må man benytte slike sjanser til å vise frem flest mulig av de potensielle hjemmekandidatene.

Så enkelt – og åpenbart vanskelig- er det.

Nesten ikke til stede

Veldig mange nasjoner har enten sendt færre løpere enn forventet.

Eller holdt seg helt borte.

En enkeltstående VM-øvelse integrert i ski-VM er ikke nok til å få alle utøvere til å komme helt til Trondheim.

Særlig når man måtte til Toblach nord i Italia for første del av VM. Altså de tre øvelsene det ikke var plass til i Trondheim.

Slikt gir mye større sportslig gevinst, uansett historisk kontekst.

Vilde Nilsen var da også trippel verdensmester for året allerede før hun kom til Granåsen.

I tillegg prioriterte mange verdenscupen i Tesero første helg i februar, som også fungerte som prøve-Paralympics.

Eksempelvis stilte 13 kvinner i sittende sprint i Tesero. Mot 6 i Trondheim.

Likevel ville ikke Norges Skiforbund la Isabell Valen få delta.

Ironisk nok hadde det også blitt semifinaler å vise frem med henne til start. Nå kvalifiserte man seg direkte til finale grunnet det lave antallet påmeldte.

I et VM.

45 sittende menn stilte ellers til start i Italia. Bare 21 i VM her i Trondheim.

Og slik kan vi fortsette.

Mange av de utenlandske løperne har da også under hånden gitt uttrykk for en fortsatt følelse av å tjene som noe mellom et likestillingsalibi og pauseunderholdning, alle de gode intensjonene til tross.

Altså en litt uggen følelse av en slags form for paravasking.

Norge hadde en unik mulighet. Og tok den bare delvis.

Og vi tåler ett lite eksempel til.

Skal man gi uttrykk for et ønske om reell likestilling, må man også ta tak i enkeltelementene som beviser at man mener det fullt og helt.

Rubbel og bit- uten rubb

Vilde Nilsen tok til slutt et meget fortjent gull, etter å ha vært suverent best i sin klasse i flere år.

Men veien dit ble unødvendig komplisert. Under kvalifiseringen på tirsdag tapte hun over 9 sekunder til canadiske Natalie Wilkie.

Som ikke var utgangspunktet Vilde Nilsen så for seg.

Vilde Nilsen hadde ikke såkalte «rubbeski».

Med værforhold som dem vi har sett i Trondheim, har man da ikke i nærheten av så gode sportslige forutsetninger man kan ha.

«Disse rubb-skiene gir i hvert fall kanonfeste», analyserte Martin Johnsrud Sundby.

Men det var da det var de funksjonsfriskes tur til å gå.

Der har de norske – og for den del utenlandske -løperne alt de kan drømme om av utstyr og muligheter.

Som ett eksempel – på en vei som fortsatt er lang – og tidvis bakglatt.

Denne gang bidro mangelen på riktig utstyr heldigvis bare til mer spenning, som Vilde Nilsen smilende anerkjente da hun snakket med NRK mens hun ventet på å komme opp på kongetribunen sammen med de andre gullvinnerne.

Den vanskelige veien til Falun

Veien videre våre beste i paralangrenn går til Paralympics i Val di Fiemme neste år.

Men så er det usikkert.

Håpet nå er at VM-løpene skal videreføres i Falun 2027, men det er ikke gitt noen som helst garantier for at våre naboer kommer til å integrere paraøvelser.

Det var nesten noe lilleliensk over Vilde Nilsens trener, Petter Maurseth Blindheim, da han gjennom gledestårene etter gullet tenkte den samme tanken:

«Falun 2027, nå må dere ta opp ballen».

Som enda et steg på veien mot drømmen om full integrasjon- uansett hvor urealistisk det kanskje virker akkurat nå.

Så skal vi likevel gjenta det som likevel er det aller, aller viktigste, midt oppi den tilsynelatende skepsisen.

Dette var en unik dag.

Og et virkelig tidsskille for alle involverte.

Som skal la det få synke inn hvor spesielle disse dagene i Trondheim faktisk er.

Mest av alt for Kjartan Haugen.

I dag ble han sportslig historisk blant mennene med en fjerdeplass.

I morgen, torsdag, skrives ny historie.
Da våkner han opp til sin aller første dag som 50-åring.