Den voksne samtalen vi aldri tar

For når konsekvensene blir konkrete, og tiltakene faktisk koster noe, oppfører vi oss ikke som et modent samfunn. Vi oppfører oss som noen som håper problemet går over av seg selv.

Vi vet – og likevel gjør vi det motsatte. Det er ikke mangel på innsikt og forskning som er problemet.

Vi vet at avløp forurenser fjorder og elver. Vi vet at naturen bygges ned bit for bit. Vi vet at økosystemer har tålegrenser.

Likevel tas det beslutninger – hver dag, i politiske utvalg, av Storting og Regjering og i kommunestyrer over hele landet – som peker i motsatt retning.

Ikke fordi politikerne ikke forstår. Men fordi de prioriterer annerledes.

Det finnes en stilltiende logikk i Norge: Det er politisk dyrt å investere i miljøtiltak nå. Det er politisk billig å utsette.

Et nytt renseanlegg gir få overskrifter. En lavere eiendomsskatt gir mange.

Konsekvensene av manglende investeringer? De kommer senere – og gjerne på andres vakt.

Slik oppstår en form for systematisk ansvarsfraskrivelse, forkledd som nøktern og fornuftig økonomistyring.

Når deler av nasjonale myndigheter forsøker å stramme inn, oppstår også en forutsigbar reaksjon: Motstand.

At 25 ordførere fra Sørlandet går sammen for å kritisere Statsforvalteren, er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Det oppsiktsvekkende er hva de ikke går sammen om.

Ikke en felles forpliktelse til å redusere utslipp. Ikke et spleiselag for fremtidige løsninger. Ikke for urimelig høye strømpriser over svært lang tid.

Men en felles protest mot at noen legger seg opp i deres mulige lovbrudd og rekken av politiske dispensasjoner. Dispensasjoner som da skulle bety særlige unntak fra lov, men som i stadig økende grad blir ny regel.

Det vitner om et politisk nivå der reguleringer og det å «bli sett i kortene» oppleves som en trussel.

Det mest krevende med miljøutfordringer er ikke de dramatiske hendelsene. Det er summen av de små beslutningene. En utsettelse her. En dispensasjon der. Et budsjettkutt et tredje sted. Ingen enkeltvedtak er katastrofalt. Men summen er det.

Og nettopp derfor er det så vanskelig å plassere ansvar. For ingen har gjort «alt feil». Alle har bare vært særdeles dyktige på å gjøre litt for lite riktig.

Og her er også vekstens blinde flekk.

Vi liker å omtale oss selv som et kunnskapsbasert samfunn. Likevel holder vi fast ved en forståelse av vekst som i praksis forutsetter at naturen tåler kontinuerlig belastning – uten reell kostnadsføring. Det er en økonomisk modell som i liten grad reflekterer realitetene den opererer innenfor. Ikke fordi vi ikke vet bedre. Men fordi det fortsatt lønner seg, politisk og økonomisk, å late som.

Det som mangler, er ikke flere utredninger. Det som mangler, er en voksen samtale om prioriteringer og så å tørre å gjennomføre. Om hva vi faktisk er villige til å ofre – og hva vi ikke har råd til å miste.

For realiteten er enkel: Vi kan ikke fortsette å svekke naturgrunnlaget vårt, og samtidig forvente stabilitet, vekst og velferd. Det er ikke lenger et spørsmål om kunnskap. Det er et spørsmål om og en test på politisk modenhet. Og den testen består vi etter min mening foreløpig ikke.