Det er frekt å stemple en hel generasjon musikkelskere som sauer og zombier

Ifølge danseren Irlin Finsådal hadde vi lite reaksjon på musikken og var mest opptatt av å bli filmet. Dette kjenner jeg meg ikke igjen i, ikke i det hele tatt, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat / Mikael Ortenheim

Det er både frekt og feil å stemple en hel generasjon musikkelskere som sauer og zombier. Vi er ikke det.

Lørdag 13. juni pakket jeg to matpakker, vannflaske, kortstokk, powerbank, regnklær og to sitteunderlag for å dra ned til Rådhusplassen og være på plass klokken 12.

Det var tid for VG-lista Topp 40, og selv om showet startet først klokken 20:15, kom jeg og venninnene mine tidlig for å sikre oss gode plasser foran scenen.

Vi var altså blant dem som danseren Irlin Finsådal i Aftenposten og på Instagram sammenlignet med en flokk inngjerdede sauer og zombier. Ifølge henne hadde vi lite reaksjon på musikken og var mest opptatt av å bli filmet.

Dette kjenner jeg meg ikke igjen i, ikke i det hele tatt.

Synging, roping og hyggelig stemning

Tvert imot var det synging, roping og en utrolig hyggelig stemning blant publikum. Jeg fikk flere nye venninner som hadde reist helt fra Bergen og Fredrikstad for å se på showet. Alle hadde vi forberedt oss godt ved å høre på musikken og lære oss sangene.

Men, det var 21 artister som opptrådte på VG-lista, og man vet ikke hvilke sanger som kommer, og det er mye å be om at alle skal kunne alt.

Finsådal postet en video som skulle vise eksempler på «zombiepublikum». Her sammenligner hun opptreden til Karpe Diem og Staysman fra tidligere år med konsertene til Felicia og Sa-G i år.

Dette er helt forskjellige artister og ikke like store. Vi danset litt til Felicia, mens Sa_G er mindre kjent for folk på min alder, og sangene hun fremførte, var helt nye. Artisten har også en egen stil og energi på scenen som ikke akkurat frir til publikum. Det er greit, men man må også gi til publikum for å forvente at vi skal gi tilbake.

Hadde det veldig gøy

Ofte kritiserer man konsertpublikum for å filme med mobilen, men det er jo for å kunne gjenoppleve det senere og fange øyeblikkene man kanskje får med artistene. For eksempel at de sier noe morsomt på scenen, tar på hånden din eller smiler til deg.

Det var mange eksempler på det denne lørdagen, og vi som sto fremst, hadde det veldig gøy både med hverandre og de fleste artistene. Vi prøvde så godt vi kunne å vise respons, og mange av disse har etterpå postet videoer av både publikum og seg selv som viser det stikk motsatte av det Finsådal skildrer. Og ja, det er selvfølgelig gøy å bli filmet, men det betyr ikke at vi viber noe mindre til sangene.

Det er både frekt og feil å stemple en hel generasjon musikkelskere som sauer og zombier. Vi er ikke det. Vi liker og viber til musikk vi har hørt og liker. Ellers ville det ikke vært 20.000 av oss på Rådhusplassen denne lørdagen.