Det er ikke mange som våger å takke nei til stats­støtte

Egentlig skjedde det et skille mellom Folkekirken og Trossamfunnene når Liv om trudomssamfunn og ymist anna av 1969 opphørte. Offisielt het det at de ulike trossamfunn skulle likestilles, få statstilskudd på linje med Den Norske Kirke etter antall medlemmer.

Vi var noen i de ulike kirkelandskap som ikke var så glad for denne endringen. Å få tilbakebetalt kirkeskatten var en god ordning. Tusenvis av frikirkemedlemmer hadde betalt kirkeskatt i alle år, og ikke krevd en krone tilbakebetalt. Men å få statstilskudd ville åpne for stadige diskusjoner, gi fortrinn til kirken som fra lovendringen ikke lenger var stats, men Folkekirke.

Senest i dag, hvor Fædrelandsvennen har et debattinnlegg om større støtte til Folkekirken fordi de har oppgaver de andre trossamfunnene ikke har.

Jeg tror ikke noen egentlig har det mot som skal til, men uansett trengs det en opprydding i dette landskapet. Debattinnlegget nevner bl.a. kirkegårdene. Men under den gamle loven ble trossamfunnene trukket i tilbakebetaling av skattepengene for vedlikehold av kirkegårdene. Så egentlig var disse felleseie, selv om det bare var ett kirkesamfunn, Den Norske kirke, som vigslet kirkegårdene.

Penger gir avhengighet. Derfor er det ikke mange som våger å takke nei til statsstøtte. Men resultatet er økonomisk avhengighet som det er vanskelig å gi fra seg. Dette dreier seg tross alt om beløp i hundretusen-kronersklassen. Og resultatet er kontroll. Det offentlige krever innsyn, om alt fra likestilling mellom kjønnene, til at alle er valgbare. Det har faktisk resultert i at den første baptistmenighet i Norge nå har valgt en kvinnelig pastor som er gift med en kvinne.

Staten sier de ikke blander seg inn i trossamfunnenes teologi. Men når de krever for eksempel at kvinner ved valg skal likestilles med menn, at likekjønnede forhold ikke kan snakkes ned, er det nettopp hva de gjør. Bibelen, som er trossamfunnenes rettesnor for liv og lære er etter manges mening klar på dette området, og riset bak speilet er risikoen for at støtten holdes tilbake.

Dette er faktisk ikke greit. Politikerne burde forstå at de burde regulere forholdene til trossamfunn slik at de kunne drive sin virksomhet ut fra trosfrihets-prinsippet. I dag er det blitt slik at det er viktig for trossamfunnene å være politisk korrekt, og det begynner mer og mer å ligne på samfunn vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med.

Det pressmiddel som i dag brukes mot trossamfunnene skaper store og sterke konflikter. Det erfares av presten/forkynneren på prekestolen og skaper spenninger på generalforsamlinger hvor de store linjene legges. Baptistkirken i Norge som er det kirkesamfunn jeg kjenner best, har opplevd dette over flere år. Og nå er saken dukket opp på nytt og utfordrer roen og samholdet.

Å leve opp til det politisk korrekte og samtidig være tro mot sin overbevisning og rette seg etter de bibelske prinsippene vil bli stadig vanskeligere, for ikke å si en umulig balansekunst.

Åpen