Det er ikke naivt å ønske at byen har plass til alle

Byene vil alltid trekke til seg innbyggere – urbanisering skjer! skriver Nora Ulrikke Andersen. Bildet viser Oslo sett fra Ekebergåsen. Foto: Tor Erik Schrøder, NTB

Det er ikke naivt å ønske at byen har plass til alle.

«Det er ikke en menneskerett å bo i byen», får vi høre om Oslo. Ofte servert med en snusfornuftig henvisning til realisme og økonomisk fornuft, som om vi må konstatere at ting er som de er, fordi de er som de er, fordi ... bare se på London, Madrid og Dublin! Der er det enda verre!

Slikt kommer gjerne fra dem som sikret seg i en annen tid. De som kjøpte før prisene eksploderte, som er blitt løftet av verdistigning og offentlige investeringer – og som nå er beredvillig til å trekke stigen opp etter seg. Det er godt og trygt å bo i en verdifull bolig. Hvem vil ikke beskytte en slik posisjon!

De bor tett på kollektivtransport, skoler, kulturtilbud og parker. Alt det som gjør byen levende. Alt det fellesskapet har bygget og fortsatt finansierer.

Stadig mer eksklusiv tilgang

I byene forsterkes økende ulikhet i boligmarkedet av at formuene akkumuleres her. Det finnes ikke fordelingseffekter i skattesystemet som virker bremsende på eiendomsmarkedet. Og selv om det er korrekt at de rikeste betaler mye skatt, viser samtidig ferske tall at forskjellene i Norge vokser raskere enn omtrent i noe annet vestlig land.

Den rikeste prosenten har økt inntektene sine med 93 prosent siden 2004, etter skatt. For resten av befolkningen er tallet 34 prosent. Forskjellene bidrar til at tilgangen til bolig i byen blir stadig mer eksklusiv.

Dagsordenen er skapt av politiske valg. Skattesystemet belønner eierskap. Arveavgiften er fjernet. Leiemarkedet er tilnærmet uregulert, og offentlig boligbygging er nesten avskaffet hvis vi ser bort ifra litt sporadisk studenthybelbygging.

Resultatet kjenner vi: Boligprisene i Oslo har steget med 1140 prosent siden 1992. Det finnes knapt en tryggere sparegris – for dem som allerede eier. For alle andre: et stadig trangere nåløye.

For stadig flere er det å leie ikke et valg

At boligmarkedet er blitt en formuesmaskin som alle bør hoppe på, gjenspeiler seg i språket. Å eie fremstilles som ansvarlig og voksent. Å leie er noe uønsket og midlertidig. Et slags tegn på at du ikke er «kommet ordentlig i gang» med livet. Og det er jo tross alt ikke en menneskerett å bo her!

Men for stadig flere er det å leie ikke et valg. I dag er det over én million personer som leier. Blant personer i 30-årene har andelen leietagere økt med 1 prosent til 23 prosent siden 2015. I samme periode har antallet leietagere i Norge økt med 90.000 personer. To av tre leietagere er enslige. Tendensen er klar. En økende andel av innbyggerne kommer seg ikke inn i eiermarkedet.

Samtidig er ca. 4 prosent av boligene i Oslo kommunalt eid. I Wien er det 23 prosent, Berlin 20 – og i Singapore bor over 75 prosent av befolkningen i boliger bygget og regulert av staten. Hva er det de driver med som vi ikke har skjønt?

Utleiere selger seg ut

Situasjonen forverres ytterligere av at private utleiere i Norge nå selger seg ut av leiemarkedet som følge av en «velbegrunnet» skatteskjerpelse som neppe hadde til hensikt å gjøre det verre for leietagerne.

Og vi kan galgenhumoristisk registrere at de aller rikeste utleierne har funnet en vei ut av eierskapsuføret som gjør at de slipper gevinstbeskatningen som normalt følger med ved realisering av verdiøkning.

Metoden går litt forenklet ut på å omdanne eierseksjonssameier til borettslag og deretter selge borettsandelene i markedet. Skatteetaten aksepterer denne opplagte omgåelsen av skattereglene!

Dette skjer mens leiemarkedet her hjemme eksploderer. Leieprisene har økt med over 20 prosent på tre år. Samtidig har reguleringstiden for nye boligområder i Oslo økt fra fem til seks år – et konkret eksempel på hvordan offentlig planlegging ikke holder tritt med behov.

Alt blir usikkert

Presset øker. Tilbudet synker. Og midt i dette står mennesker som ikke vet hvor de skal bo neste år. Og når det å bo blir usikkert, blir alt annet det også. Familieplanlegging. Arbeidsliv. Studier. Vennskap. Alt henger sammen med hvor – og hvordan – du bor.

Samtidig vedtar politikere nye, fordyrende byggekrav mens de klør seg i hodet: over økende ulikhet, press på byene, stadig færre utleieenheter, stopp i nybygging og synkende fødselstall (kvinner i Norge føder 1,44 barn i dag mot 2,5 i 1970). Det å få barn i byen er blitt et økonomisk risikoprosjekt: Kan du få barn, kan du få to?

Så mye for helhetlig planlegging fra myndighetene!

Naivt å mene at politikere må ta ansvar?

Samtidig går vi rundt og tror at situasjonen er uunngåelig. Som om markedskreftene er en slags værmelding vi bare må tilpasse oss. Som om det å etterspørre en boligpolitikk som setter mennesker foran avkastning, er naivt.

Men hva er egentlig naivt? Å mene at politikere må ta ansvar slik at folk får råd til å bo i nærheten av jobb, skole og familie – eller å tro at markedet, helt av seg selv, kan skape en god, sosial og bærekraftig boligsektor?

Noen sier at det ikke er en menneskerett å bo i byen. Neivel. Men byene vil alltid trekke til seg innbyggere – urbanisering skjer! Noen har ikke et valg.

Det er ikke naivt å ønske at byen har plass til alle.