Det er ikke «systemsvikt». Det er et pliktbrudd

Likevel sier politimesteren: «Slik jeg ser det, kan ingen enkeltpersoner alene klandres for at vi står her i dag.»

Utsagnet kan høres ansvarlig ut. Nesten sympatisk. Som om politiet viser ydmykhet i møte med en kompleks sak.

Men etisk sett bør det vekke uro. For når politiet sier «systemsvikt», sier de ofte samtidig noe annet: At ingen i politiet faktisk sviktet.

Og det er en farlig setning i en rettsstat.

Systemer gjør ikke feil. Mennesker gjør feil Systemer handler ikke. Systemer tar ikke avhør. Systemer vurderer ikke bevis. Systemer bestemmer ikke hva som legges i dokumentmappen – og hva som holdes utenfor. Det gjør mennesker. Baneheia-utvalget viser at Telenor-oversikten over Kristiansens mobiltrafikk aldri ble lagt i saksdokumentene. Det er ikke «systemsvikt». Det er et pliktbrudd. Og pliktbrudd kan bare begås av personer som unnlot å gjøre det de var forpliktet til.

Pliktetikken krever navn, ikke tåke Pliktetikken minner oss om at noen handlinger er moralsk bindende uavhengig av situasjon. I politiet gjelder det særlig én plikt: å sikre etterprøvbarhet. Hvis sentrale dokumenter holdes utenfor saken, hvis feil ikke rettes, hvis tvil ikke tas på alvor – da svikter man ikke et “system”. Da svikter man rettsstaten.

Ansvarsetikk handler om konsekvensene Ansvarsetikken spør ikke bare hva du gjorde, men hva det førte til. Når politiet feilinformerte offentligheten om DNA, og unnlot å korrigere det da feilen ble kjent, var det ikke en bagatell. Det var en handling med konsekvenser.

Konsekvensene var ikke abstrakte. De hadde navn. De hadde ansikt. De hadde et liv. Å la en feil leve videre når man vet at den ødelegger et menneske, er ikke bare en profesjonell glipp. Det er et etisk svik.

Beklagelse uten ansvar er et ritual Politiet forvalter statens tvangsmakt. Da holder det ikke å beklage uten å ansvarliggjøre. Når institusjonen sier «vi beklager», men samtidig sier «ingen kan klandres», oppstår et paradoks:

Feil er begått, men ingen har gjort dem. Skade er skjedd, men ingen står bak. Læring loves, men ingen skal lære. Da blir beklagelsen ikke et moralsk oppgjør, men et kommunikativt ritual. Et språk som roer ned offentligheten – uten å gjenopprette rettferdighet.

Diffusjon av ansvar er rettsstatens stille fiende I etikken kalles dette diffusjon av ansvar: Når mange er involvert, føler ingen ansvar.

Men rettsstaten tåler ikke diffusjon. Den tåler ikke at ansvar løses opp i prosesser, rutiner og uklare formuleringer. For når ansvar forsvinner, forsvinner også muligheten for rettferdighet.

«Bekreftelsesfeller» oppstår ikke av seg selv Bekreftelsesfeller er heller ikke naturfenomener. De oppstår når etterforskere, jurister og ledere velger å la tvilen ligge. Når prestisje blir viktigere enn sannhet. Når lojalitet blir viktigere enn rett. Det er ikke systemet som velger. Det er mennesker som ikke tør å si: Vi kan ta feil.

Makt uten ansvar er ikke nøytral – den er farlig En etat som kan frata mennesker friheten, må tåle at ansvar knyttes til konkrete handlinger og beslutninger. Ikke for å skape syndebukker. Men for å holde virkeligheten fast. Uten personlig ansvar blir “læring” bare retorikk.

«Systemsvikt» kan bli et moralsk frikort «Systemsvikt» er et nyttig analytisk begrep. Men brukt feil blir det et moralsk frikort. En måte å si alt på uten å si noe. For i praksis betyr det da: Feil ble gjort, men ingen gjorde dem. Da kan ingen stilles til ansvar. Og da kan heller ingen lære.

Demokratiets ubehagelige konklusjon Og dermed står vi igjen med en ubehagelig konklusjon: Den sterkeste institusjonen i rettsstaten har funnet et språk som kan frikjenne den selv.

Det er ikke bare et kommunikasjonsproblem. Språket kan bli et skjold, et verktøy for frikjenning – ikke for opplysning. Når makt kan utøves uten at noen kan stilles til ansvar, undergraves rettsstatens grunnlogikk – og dermed demokratiets kontroll over staten.