Det er litt fjernt for de fleste hva det kan innebære å jobbe på institusjon med ungdom. La meg tegne et bilde.

Drapet på Tamima Nibras Juhar må føre til en forståelse for hva vi står i. Det bør føre til en tydelig endring, mener Fatema Al-Musawi. Foto: Javad Parsa, NTB

Det er litt fjernt for de fleste hva det kan innebære å jobbe på institusjon med ungdom. La meg tegne et bilde.

Kjære politikere, dere som er ute og sier at det skal være trygt på jobb. Det er på tide at dere sørger for den tryggheten – for meg og mine kolleger som hver dag drar på jobb for noen av de svakeste i samfunnet. Drapet på Tamima Nibras Juhar må føre til en forståelse for hva vi står i. Det bør føre til en tydelig endring.

Det er litt fjernt for de fleste hva det kan innebære å jobbe på institusjon med ungdom. La meg tegne et bilde.

Som oftest jobber vi i en enebolig i et vanlig nabolag. Vi har å gjøre med en håndfull antall ungdom på det meste, og vi er tre eller kanskje fire voksne gjennom dagen.

Ungdommenes utfordringer kan være sammensatte. Det kan dreie seg om utfordringer med rus, aggresjon, vold, psykisk uhelse eller at de er helt innesluttet.

Vi som hjelpere og sosialarbeidere skal forsøke å danne en relasjon og hjelpe ungdommer å navigere i de utfordringene de har.

Trusler, spytt og slag

I hovedsak er jobben fin, og jeg trives godt. Hva man kan risikere? Det er trusler, spytt og slag. Dette er noen ganger ikke til å unngå, uansett hvor mange voksne det er på jobb.

Likevel betyr det noe for følelsen av trygghet hvem det er man jobber med.

Og når natten kommer, kan man risikere å være alene. Én på jobb, med noen av samfunnets mest sårbare. Helt alene, en risiko som arbeidsgiver dessverre gang på gang tar. Denne gangen resulterte det i et dødsfall.

Det er på tide at mine kolleger og jeg blir hørt. At vår og ungdommenes sikkerhet ivaretas bedre enn i dag gjennom tydelige tiltak og bevilgninger.

Jeg krever endring og handling fra politisk ledelse. For ingen skal dra på jobb som sosialarbeider og hjelper og ikke komme hjem igjen. Det er behov for en satsing på de mest sårbare, for det koster mer at ting går galt enn at ting går bra.

Skal ikke være forgjeves

Kuttene må stoppe, sparing i menneskelige ressurser må stanse, og mine kollegers alenearbeid på natten må opphøre. For vet du som leser dette, hva det kan bety å stå alene i arbeid med samfunnets svakeste?

Det kan bety at du ikke vil komme tilbake, at du sykmeldes etter alvorlige hendelser fordi du sto alene. For meg har det vært avgjørende at jeg i de mest alvorlige hendelsene, både under, før og etter, har hatt en kollega med meg. Slag i ansiktet har ikke veltet meg, men det er fordi jeg i de tilfellene har hatt en kollega med meg.

Det koster samfunnet at jeg blir borte, men vi ser gang på gang at vi heller tar alvorlig risiko og store regninger enn å satse for å unngå konsekvensene.

La det være helt klart: Økonomi og ekstra bevilgninger i seg selv hadde kanskje ikke reddet Tamima. Det er likevel et spørsmål om man har gjort nok for å sikre henne. Er man alene på jobb, er det aldri godt nok.

Mange store ord blir sagt og skrevet, men nå er det på tide med handling.

Det er valg om under to uker. Hvem av partiene vil garantere for min og mine kollegers trygghet? Hvor mange flere liv skal gå tapt?

Kjære Tamima, drapet på deg skal ikke være forgjeves.

Fatema Al-Musawi er tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Hun skriver dette innlegget som barnevernspedagog.