Det er tidsklemma som er slitsom, ikke barnet mitt

V må tenke nytt rundt hvordan vi organiserer samfunnet, slik at gravide og småbarnsforeldre slipper å måtte «hente seg inn» i ferien, mener Ida Rosenqvist. Illustrasjonsfoto:Volodymyr Tverdokhlib, Shutterstock/NTB

Det finnes to versjoner av hva jeg mener om gravide og sykmeldinger og småbarnsliv og deltidsarbeid: Én før og én etter at jeg fikk datteren min.

For to år siden ble jeg mamma. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn.

Lenge var jeg usikker på om jeg ville ha barn. Småbarnslivet ble sjelden beskrevet som fristende, hverken av dem rundt meg eller i mediebildet – snarere som en slags prøvelse man må komme seg gjennom.

Jeg husker da en tidligere kollega fortalte at han skulle bli pappa, og gratulasjonene raskt ble overdøvet av ironiske «bare vent»-fortellinger.

Denne sommeren har debatten rast rundt sykmeldte gravide og om hvor slitsomt det er med småbarn i ferien. Den versjonen av meg som ikke hadde barn, som ikke visste bedre, ville ha fnyst av det hele. Jeg hadde nok vært tilbøyelig til å tenke at folk må ta ansvar for egne valg.

Så fikk jeg datteren min.

Tid heller enn penger

Nå mener jeg at vi må tenke nytt rundt hvordan vi organiserer samfunnet, slik at gravide, småbarnsforeldre og alle andre med omsorgsoppgaver – i tillegg til full jobb – slipper å måtte «hente seg inn» i løpet av noen få ferieuker.

Det er ikke latskap å ønske seg mer tid utenfor arbeidsplassen, mener Ida Rosenqvist. Foto: Didrik Linnerud Arnesen

For når barnet ditt ser de barnehageansatte eller skolelæreren sin mer enn deg i løpet av en normal arbeidsuke, er det ikke rart at «intensivt foreldreskap» er blitt den rådende oppdragelsesstilen. Vi er nødt til å ta igjen alt det tapte i løpet av noen små timer på ettermiddagen før leggetid – og i feriene.

Fødselstallene er på et bunnivå i Norge, og eksperter og regjeringens fødselstallsutvalg undersøker de sammensatte årsakene som ligger bak. I samtalene om hvorfor færre får barn, foreslås ofte økonomiske støtteordninger.

De som er uten barn, tror økonomiske incentiver vil være riktig medisin, viser forskning fra Institutt for samfunnsforskning. De som allerede har barn, peker på noe annet: kortere arbeidstid, lengre foreldrepermisjon og større fleksibilitet.

Jeg kjenner meg igjen på begge sider av morskapet mitt.

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at økonomiske ordninger og lange åpningstider i barnehagen ville være avgjørende. Nå som jeg har datteren min, vil jeg bare ha mer tid sammen med henne.

Samtidig er det blitt en sannhet i samtiden vår om at vi skal stå lengre i jobb, sykmelde oss mindre og småbarnsforeldre får beskjed om å slutte å syte. Hva om det er et blindspor?

Bevisst valg om «deltidsfelle»

Vi må tørre å snakke om hvordan vi organiserer arbeidslivet vårt. For mens produktiviteten og de teknologiske fremskrittene har økt kraftig det siste århundret, har arbeidstiden stått på stedet hvil i snart 40 år.

I dag effektiviseres store deler av kunnskapssektoren ytterligere ved hjelp av kunstig intelligens, men vi snakker lite om hva vi skal gjøre med effektiviseringsgevinsten. Vi lever i et samfunn der tidsklemma er normalen, og sykefraværet blant gravide og småbarnsforeldre øker. Hva om løsningen på flere av disse utfordringene er så enkel – og så radikal – som å gi folk bedre tid?

Jeg jobber fulltid, men det er kun mulig på grunn av fleksibiliteten yrket mitt gir. Hadde jeg jobbet i et omsorgsyrke, i servicebransjen eller på fabrikk, med krav til fysisk tilstedeværelse i 7,5 timer, hadde jeg neppe jobbet fullt.

Legger vi til i overkant av to timer med pendling (ja, med dagens boligpriser og et presset arbeidsmarked i enkelte bransjer, er pendling nødvendig), hadde jeg ikke hatt sjans til hverken å levere eller hente datteren min i barnehagen. Jeg hadde fått tilbringe maks én time med henne før leggetid.

Da ville jeg nok ha tatt et helt bevisst valg om å gå i «deltidsfellen».

Frykten for å bli stemplet som lat

Vi snakker mye om de 15 prosentene som jobber ufrivillig deltid, men lite om alle dem som velger det – fordi 37,5-timersuken ikke går opp med livet.

Realiteten er at vi jobber like mye som toinntektsfamilier som da det var normalt at den ene forelderen var hjemmeværende. Den tiden er forbi, men antall timer i døgnet og omsorgsoppgavene for barn og eldre slektninger, husarbeid, behovet for å pleie sosiale relasjoner og det å bygge fellesskap i nærområdet, står like fullt igjen.

Hovedargumentet mot å redusere arbeidstiden pleier å være at økonomer har regnet på det, og konkludert med at vi ikke har råd. Dermed har det også vært den rådende holdningen hos arbeidsministere både på venstre- og høyresiden.

Sekstimersdagen har historisk sett vært en kampsak for fagbevegelsen, og var en viktig kvinnesak da toinntektsfamilien ble et faktum. Likevel er det blitt en sannhet hos de moderate partiene at å jobbe mindre er utopisk og uansvarlig.

Det til tross for at å korte ned arbeidstiden kan øke produktiviteten og få ned sykefraværet, noe prøveforsøk både i utlandet og her i Norge har vist.

Så er det et aspekt som jeg nesten mistenker har enda sterkere fotfeste i store deler av den norske arbeidsstyrken – og det er frykten for å bli stemplet som lat, som en som ikke «tar i et tak», eller «går den ekstra mila».

Økt livskvalitet og økte fødselstall

Nordmenn er blant de strengeste i verden når det gjelder uskrevne sosiale regler. Normer og moralske forventninger styrer valgene våre og oppførselen vår, kanskje i større grad enn det vi tenker over.

Å være arbeidsom, bidra til fellesskapet, støtte oppunder velferdsstaten og å være en som ikke er redd for å ta i et tak, er sterke norske verdier. Heldigvis! Men er det ikke mulig å bære alle disse verdiene og levere resultater for arbeidsgiver, bare i en kortere og mer effektiv arbeidsdag?

Tilhører du økonomisk øvre middelklasse, har du riktignok tilgang til hjelpemidler som matkasser, vaskehjelp og barnepass. For mange er dette helt urealistisk i en privatøkonomi preget av dyrtid.

Disse hjelpemidlene – og valget om å jobbe deltid i småbarnsperioden – er individuelle løsninger på et strukturelt problem.

Glade, friske arbeidstagere som lever et bærekraftig liv krever et system som faktisk legger til rette for det. Å se på arbeidstid er dermed et naturlig tiltak. For min del vil det også resultere i at jeg bidrar med flere fremtidige skattebetalere.