Det er vanskelig ikke å legge merke til Marielle Leraands dobbeltmoral når det gjelder Ukraina

Det er vanskelig ikke å legge merke til partileder Marielle Leraands (bildet) dobbeltmoral når det kommer til Ukraina, skriver Serafima Andreeva. Foto: Rodrigo Freitas, NTB

Å redusere Norge til enten «pro-USA» eller «pro-Russland» er en blindvei. Skal vi bevare fred, må vi forstå hva som faktisk står på spill.

Partileder i Fred og Rettferdighet (FOR) Marielle Leraand og professor Glenn Diesen, har den siste uken fått mye mediedekning for påstander om at Vesten fremprovoserte Russlands angrep på Ukraina og at «russofobi» råder i alle kriker og kroker.

Fred og Rettferdighet tar feil. Hva i Putins retorikk er det dere faller for?

Om så Nato-utvidelse kan diskuteres, legitimerer det ikke Russlands fullskala angrep mot Ukraina. Enten Ukraina er et unntak eller første steg i en større ekspansjon, er virkeligheten i Norge den samme: Vi har et naboland som er villig til å gå til angrepskrig mot sine naboer dersom det opplever sine nasjonale interesser som truet nok.

Å redusere Norge til enten «pro-USA» eller «pro-Russland» blir en blindvei, spesielt i møte med en verdensorden som i større grad er preget av stormaktsambisjoner i øst og vest.

Vi vil alltid være Russlands nabo

Vi kommer heller ikke unna flere utfordringer vi må løse, og har løst, i samarbeid med Russland i mange tiår. Vi har samarbeidet om klima- og miljøutfordringer i Arktisk råd, om verdens største torskebestand i den norsk-russiske fiskerikommisjonen og om søk og redning og oljesøl.

Motdebattantene som FOR kritiserte i Debatten på NRK for «russofobi», har i lang tid fremhevet akkurat denne forutsigbarheten i samarbeid som viktig i relasjonen med Russland.

Og Russland har hatt forståelse for dette. Siden 2022 er norske myndigheter blitt i stand til å føre dialog med russerne på grunn av en felles forståelse for at diplomati er nødvendig, til tross for at det er krevende.

«Russofobi» er propaganda

Som russiskfødt innvandrer til Norge og russlandsforsker har jeg innvendinger mot det partileder Leraand kaller «russofobi». Begrepet «russofobi» i seg selv har en bestemt funksjon i russisk, antivestlig propaganda.

Det blir brukt for å fortelle den russiske befolkningen om et fiendtlig Vesten som «hater» russere, nettopp for å styrke Kremls polariseringsnarrativ og mobilisere støtte til krigen i Ukraina.

Her vil jeg trekke frem en personlig observasjon: Siden 2022 er jeg i samtaler om norsk-russiske kontakter kun blitt møtt med forståelse og nysgjerrighet. Nordmenn spør «hvordan går det egentlig med selve folket?» og de aller fleste gjør alt de kan for å skille mellom regime og befolkning.

Rettferdig fred?

Det er også vanskelig ikke å legge merke til Leraands dobbeltmoral med tanke på Ukraina. FOR sier «straff de ansvarlige for folkemordet» når det gjelder Israels krigshandlinger mot befolkningen i Gaza, men nevner ikke at Russlands president Vladimir Putin er etterlyst for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen.

Vil FOR fremme fred, hjelper det ikke å importere Kremls slagord om «russofobi» eller fraskrive Putin ansvaret for valget han tok om å gå til krig i februar 2022.

Da er det bedre å holde fast ved det som faktisk fungerer: å stille Russland til ansvar for krigen, støtte Ukrainas rett til selvforsvar og vedlikeholde diplomatiet og samtalene der vi har felles interesser og utfordringer vi må løse sammen.

Hvis fred virkelig er målet for partiet FOR – på hvem sine premisser ønskes den?

Fred skapes ikke gjennom ettergivenhet, men ved å stå fast på prinsippene i rettsstaten og samtidig holde fast i det diplomatiske handlingsrommet. Det er krevende, men det er et ansvar som må tas.