Det finnes rasisme innad i minoritetsmiljøene også. Det må vi tørre å snakke om.

Arina Aamir skriver at hun selv er blitt utsatt for rasisme og fremmedgjøring. Foto: Dan P. Neegaard

Det skal og må være nulltoleranse for rasisme uansett hvem den kommer fra.

Jessica Kiil har gjennom sitt innlegg i Aftenposten 23. oktober startet en viktig debatt om rasisme. Rasismen har ingen bygrense mellom øst og vest, og den skiller heller ikke mellom kultur og landbakgrunn.

Rasismen kan i ytterste tilfelle få brutale konsekvenser.

Det finnes rasisme innad i minoritetsmiljøene også. Den rasismen må vi tørre å snakke om. For rasismen er ikke svart-hvit. Det er ikke de hvite med blå øyne mot alle andre.

Det er ingen tvil om at jeg, som en ung norskmuslimsk kvinne i politikken, er blitt utsatt for mye rasisme og fremmedgjøring av enkelte i den nevnte gruppen. Men de representerer ikke rasismemangfoldet alene.

Blant pakistanerne og indere anses lys hudfarge som vakkert, og mørk hudfarge anses som usømmelig.

Og det er mange med minoritetsbakgrunn som står i bresjen for hatet mot jøder og hetsen mot homofile.

Denne debatten kveles dessverre altfor ofte av antirasistbevegelsen i Norge fordi den ikke passer inn i et snevert bilde av hvordan rasister skal fremstilles. Men realiteten er at dersom vi ikke tar debatten om rasisme innad i minoritetsgruppene, får vi i praksis aldri bukt med rasismen.

For det skal og må være nulltoleranse for rasisme uansett hvem den kommer fra.

Du finner rasismen i Oslo øst og i Oslo vest, i Tromsø og i Agder, i etnisk norske hjem og i pakistanske hjem.

Skal vi klare å skape et samfunn der vi lever etter grunnverdiene i menneskerettighetskonvensjonen, der likeverd og menneskets grunnleggende verdi legges til grunn, må det tas en debatt om all form for rasisme, også den enkelte antirasister tier om.

Veien dit er fortsatt altfor lang.