Det nye helvetet: Soldaten i den moderne krigen

I Ukraina utspiller det seg en ny type krig – en der mennesket aldri får hvile, der himmelen summer av metall og der frykten er konstant. Dronene har forandret alt. De overvåker, jager, filmer og dreper. Og for soldaten på bakken betyr det et liv i uavbrutt redsel, utmattelse og moralsk forvitring.

Soldater i Ukraina forteller at de nå kan kjenne igjen dronetypene på lyden. FPV-dronene, som styres manuelt og ofte bærer en liten sprengladning, avgir et karakteristisk hves før de styrter mot målet. Rekognoseringsdroner sirkler høyere og gir fra seg et monotont, mekanisk sus. Den lyden betyr én ting: fare.

Åpen

I en krig der droner konstant henger over hodet, finnes det ingen trygghet. Ikke i skyttergraven. Ikke bak ruiner. Ikke i mørket. Det finnes ikke lenger et «bak fronten» – dronene finner deg uansett. Soldater forteller at selv korte forflytninger til fots skjer med frykten for at en linse følger dem. Hver bevegelse kan avsløre et mål. Hver pause kan være den siste.

Det som tidligere var unntaket, er blitt normalen: soldater lever i konstant alarmberedskap. Militærpsykologer i Ukraina rapporterer om en ny form for krigsstress – en blanding av søvnmangel, angst og sensorisk overbelastning. Flere omtaler det som dronefobi – en refleksmessig frykt for lyden av propeller.

Etter måneder ved fronten er mange så utmattet at de ikke lenger reagerer som mennesker. En ukrainsk droneoperatør fortalte nylig at han får panikkanfall bare av å høre en vifte som surrer innendørs. Han sover dårlig, spiser lite og sier at kroppen aldri slapper av: «Jeg venter bare på neste lyd i luften.»

Dette er den nye virkeligheten for tusenvis av soldater – og også for mange sivile som lever under de samme dronene.

Dronene har også forandret selve måten soldater slåss på. I noen ukrainske enheter har man ikke avfyrt et eneste rifleskudd på over et halvt år. Istedenfor styrer de droner – de observerer, sikter, slipper bomber, filmer. Krigen er blitt fjernstyrt, men ikke mindre personlig.

Åpen

For mange soldater er dette en tung moralsk belastning. De ser fienden gjennom en skjerm, som små figurer som beveger seg i terrenget. Når man trykker på utløserknappen, vet man at man avslutter et menneskeliv, men avstanden gjør det abstrakt. Andre igjen beskriver det motsatte: at det er verre, fordi dronen lar deg følge offeret i detalj, se skaden, se døden i sanntid. Teknologien visker ut skillet mellom det menneskelige og det maskinelle – og etterlater dype psykiske arr.

Dronene har gjort krigen fullstendig gjennomsiktig. Logistikkruter, brakker, sykehus og forsyningslinjer blir kontinuerlig overvåket og angrepet. Pansrede kjøretøy, som tidligere ga trygghet, blir nå lette mål. Kamuflasje hjelper sjelden; alt kan oppdages, alt kan rammes.

Dette betyr at også medisinsk evakuering og humanitært arbeid blir livsfarlig. Sykepleiere, sjåfører og frivillige lever under samme trussel som soldatene. I denne krigen finnes ingen «trygge soner». Det fysiske helvetet rammer alle.

Åpen

Likevel holder mange ut. De utvikler rutiner og ritualer for å overleve: å sove i kortere intervaller, bygge improvisert dekning, lære seg dronelyder på samme måte som man lærer fuglesang. De hjelper hverandre, deler det lille de har, og prøver å holde fast på et snev av menneskelighet midt i det mekaniske kaoset.

For noen blir dette også en moralsk kamp – en kamp for å forbli menneske i en verden som blir stadig mer avhumanisert. Når krig føres med fjernstyrte øyne og autonome våpen, risikerer man at empatien slites bort, at døden bare blir en piksel på en skjerm.

Dette helvetet må ikke aksepteres som den nye normalen. Det krever handling – politisk, teknologisk og humant. Psykisk helse må prioriteres. Soldater må få oppfølging både under og etter tjeneste. Psykiske sår er like reelle som fysiske skader. Internasjonalt regelverk må oppdateres. Bruken av droner og autonome våpen må reguleres, slik landene tidligere regulerte kjemiske våpen og miner. Europa må forstå konsekvensene. Denne krigen er ikke bare Ukrainas. Den viser hvordan framtidens kriger vil ramme også oss – med teknologi som ikke glemmer, og soldater som aldri får fred.

De som kjemper i Ukraina i dag (både ukrainere, russere og kontraktører på begge sider), lever i et landskap av stål, støv og summende død. De kjemper ikke bare mot fienden, men mot utmattelsen, frykten og avstanden til alt som en gang var normalt. De kjemper for å bevare et snev av verdighet i en krig som stadig mer overlates til maskinene.

Å fortelle om det, å forstå det, er vår moralske plikt. Ikke minst de redaktørstyrte mediene og lærere i skolen må beskrive krigens realiteter på bakken. For når krig blir teknologisk, fjern og effektiv, risikerer vi å glemme hva den egentlig er: et uendelig menneskelig tap.