Det siste de sørgende trenger, er klisjéfylte råd og tom medlidenhet.

Dødsangsten er en fundamental frykt som ligger latent i oss alle, skriver Farhan Shah. Her fra en kirkegård i sentrum av Havana. Foto: Jan Tomas Espedal, Aftenposten

Våre forsøk på å trøste skaper ofte større avstand mellom oss og den som sørger.

I sin kronikk skriver Nina Næss sjelfullt og vakkert om livsprosessen etter at datteren tok sitt eget liv. Teksten er rik på tanker og følelser, men det er spesielt én dimensjon ved den som jeg ønsker å belyse.

I mitt arbeid som foreleser og foredragsholder om menneskets dødsønsker og sorgstøtte kommer jeg regelmessig i kontakt med etterlatte. Gjennom utallige samtaler er det en tanke som gjentar seg stadig. Det siste disse menneskene trenger, er konkrete råd eller medlidenhet pakket inn i velmente klisjeer.

Det de lengter etter, er et nærvær som tåler det uforklarlige ved deres smerte og sorg. En menneskelig nærhet som ikke flykter når mørket blir for tyngende, men som blir værende, uten å måtte fylle stillheten med ord som i bunn og grunn handler om vår egen engstelse.

De etterlatte forteller ofte om hvor slitsomt det er å møte mennesker som umiddelbart går inn i en slags reparasjonsmodus, som om sorgen var et teknisk problem som skulle løses heller enn en prosess som skal gjennomleves. De etterlatte beskriver hvordan ensomheten forsterkes i møte med de andres behov for å gjøre noe med deres sorg, fremfor å bare være sammen med den.

Ikke trøst

Når noen mister en de er glade i, kan de ofte møte på velmente, men smertefulle fraser som «tiden leger alle sår» «det er vel på tide å komme seg videre nå» eller «se på alt det positive du har i livet». Slike uttrykksformer er ikke først og fremst uttrykk for reell trøst. De er ofte forsvarsmekanismer, projeksjoner. Frasene handler mer om den som snakker, enn om den som sørger.

Når vi projiserer, plasserer vi våre egne fortrengte følelser, konflikter eller uakseptable impulser over på andre mennesker. Dette foregår ofte på subtile måter. For i møte med bunnløs sorg er vi tett på livsnerven, som en påminnelse om livets uforutsigbarheter, uvissheter og skjørheter.

Denne konfrontasjonen vekker det Sigmund Freud kalte for «dødsangsten». Dødsangsten er en fundamental frykt som ligger latent i oss alle. For å beskytte oss mot denne angsten projiserer vi vårt eget ubehag utover i form av forsøk på å «løse» den andres sorg.

Vi forteller dem at «alt skjer av en grunn» fordi vi ikke kan tåle tanken på at eksistensen kan være absurd. Vi sier at «de er sterke og kommer til å klare dette» fordi vi frykter vår egen skjørhet. Paradoksalt nok skaper våre forsøk på å trøste ofte større avstand mellom oss og den som sørger.

Som et samfunn trenger vi å utvikle en større grad av affektiv modenhet. Denne modenheten handler om å kunne holde rommet åpent for det som ikke kan løses eller forstås. Det innebærer en holdning om at mennesker har kapasitet til å bære sin egen smerte, og at vår rolle ikke er å gjøre noe med sorgen, men å vitne, å være en medvandrer i mørket.

Det indre arbeidet

Dette krever et selvarbeid, og et mot til å møte våre egne skygger og de delene av oss som bærer på destruktive impulser. Det gjelder å anerkjenne at vår egen livskraft kan være skjør, og at vi alle, en eller annen gang gjennom livet, kan komme til å kjenne på fortvilelse og bunnløs sorg.

For det er først når vi våger dette selvarbeidet, at vi kan være noe genuint for andre. Kanskje bør vi gjenvinne ideen om at et autentisk nærvær krever at vi tåler å være utilstrekkelige?