Det var årer som skapte vår ære og vår makt

Det roes for det norske fotballandslaget for herrer. Det roes for Norge, det roes for vår historie, det roes for vårt demokrati, det roes for vår framtid. Det roes for alt og alle som har noe med Norge å gjøre.

Hvorfor har roing fenget så mange? Og hvorfor akkurat nordmenn? De har jo rodd også andre steder i verden. Men det er ikke mange i dag, heller ikke i Norge, som har et forhold til roing. Det er ikke mange som har sittet på en tofte og rodd ei eike, en færing eller ei tunejolle for å komme fra et sted til et annet. Som har spikket en ny tollepinne når en brakk på båtripa. Roing ligger på et vis i sjelen på mange nordmenn. Deres forfedre kunne ro. Det måtte de kunne for å opprettholde livet; særlig langs kysten, men også i resten av landet der bostedet var i nærheten av vann.

Roing ble en del av opplæringen i oppveksten. Før småbåter ble utstyrt med påhengsmotor, så kunne det å ikke beherske rokunsten være omtrent som ikke å kunne sykle i dag. Eller kjøre bil. Og det gjaldt både kvinner og menn. Og barn.

Det dreide seg i hovedsak om roing. Men også vrikking – måten å komme fram på med bare en åre. En reserveløsning når man hadde brukket eller mistet en åre. Eller i bruk der det var trangt om plassen. En åre som ble plassert i vrikkehullet på akterspeilet på ei eike eller en tunejolle. En metode som også måtte læres. Og som nå er ute av sogaen. Det er ikke mange som har vrikket seg av gårde langs en brygge.

Men vi som var barn på 50-tallet, før påhengsmotoren, som mente at vi kunne ro, som var opplært, vi satt på brygga og iakttok med skarpt blikk badegjestene som slet seg av gårde i sine farkoster. Med årene høyt opp i lufta og langt ned i vannet. Vi så på hverandre med nedlatende blikk og sa: badegjester. Og ristet på hodet.

Å ro er på mange vis som å spille fotball. Det kreves styrke og ferdigheter; teknikk og taktikk; planmessighet og orientering; erfaring og viljestyrke. Som i fotball hvis man vil skåre mål.

Vår ære og vår makt, har de hvite seil oss brakt, skriver Bjørnson. Men her er han nok ikke helt historisk korrekt. I vikingetiden var det ikke seilene som i hovedsak drev vikingskipene fram. Vår ære og vår makt ble rodd fram av årer, ikke seilt fram av seil. Det var årer som skapte vår ære og vår makt. Det var ikke seil som førte Hellig Olav opp Themsen i 1014. Det var årer.

Det var ikke seilene som brakte Ragnar Lodbrok til Paris i 845. Det var årene. Det var ikke seil som førte de nordmenn-bemannete vikingskipene ned Volga på jakt etter gull og lykke i de forjettede land ved Middelhavet. Og til Miklagard. Eller Jerusalem. Det var årer.

Språket og historien har gitt oss et inntrykk av at det var seilene som drev vikingene fram til sine mål. Bjørnstjerne Bjørnson er ikke den eneste. Også i dag brukes ordet seilte om vikingferdene gjennom Russland, opp Seinen og Themsen, ned de russiske elvene. Det er feil. Og tiden er inne for å rette på det. Nå er rodde ordet som skal erstatte seilte. Det er mer presist, historisk sett riktigere og ikke minst; det kommer ikke til å bli glemt med det første at roing var med på å bringe Norge til en åttendedelsfinale i verdens mest populære idrett. Et lite land i nord, med verdens nest lengste kyst. Verdens beste land å bo i. Nå er det blitt enda bedre. Så vår ære og vår makt har årene oss brakt.

Innlegget er forkortet. Red.