Nå er situasjonen desperat for organisasjonene som jobber med hjemløse katter.
Flere har hatt inntaksstopp i flere uker, det er akutt mangel på fosterhjem, samtidig som det velter inn med kattunger. Og ferieavviklingen gjør at det går tregt å få dem omplassert.
I går leverte vi nok en katt til kastrering for Pus i hus, dyrevern Agder – dyrevernorganisasjonen familien min har vært frivillig fosterhjem for de siste 4–5 årene. Dette er sommerferien vår, i år også – ormekurer, kastreringer og ganske mye kattesand. Og timevis med kattungekos og lek, og vissheten om at disse kattene ikke hadde hatt en sjanse om ikke det var for frivillige som åpnet hjemmene sine akkurat i de ukene det trengs mest.
Kattene får det de trenger fra Pus i hus, en organisasjon som kun driftes på fritiden og med donasjoner.
Likevel er det så utrolig verdt det. Men også frustrerende. For mange av de tragiske katteskjebnene vi håndterer i løpet av sommermånedene, kunne vært unngått.
Pus i hus kan fortelle om nærmere 50 hjemløse katter (og blant disse ekstremt mange kattunger) som per nå er fordelt rundt i altfor få fosterhjem i Kristiansand og Vennesla. Det legges kontinuerlig et desperat puslespill for å flytte katter mellom egnede fosterhjem for å få plass. Noen ganger må vi ta umenneskelige valg om kattene som kommer inn, noen ganger så syke, så skadet, så redde etter mange år med vanskjøtsel, at vi må la dem få dø.
Det er brutalt, det er hjerteskjærende, og det kunne vært unngått om kattehold hadde vært like strengt regulert som eksempelvis hundehold.
Det er en av grunnene til at jeg er stolt stortingskandidat for Venstre.
Senest i april kunne Stortinget ha vedtatt en dyrevelferdsmelding som kunne ha gjort situasjonen lettere for kattene og ildsjelene deres. Denne gangen, som mange ganger før, kom Venstre med forslag som ble stemt ned, forslag med bred støtte fra de fleste fagmiljøene og frivilligheten.
Resultatet er status quo på kattevelferd, og flere tusen katter er hvert år innom frivillige dyrevernsorganisasjoner som følge av uansvarlig kattehold. Obligatorisk ID-merking og kastrering hadde gjort situasjonen så utrolig mye lettere.
Vi har vært med på å kastrere et titalls hunnkatter som har bodd midlertidig hos oss de siste årene. Kattemødre med kattunger er det vi har hatt mest av. Hver av disse kommer med hjerteskjærende historier, og tilfeldigheter har gitt akkurat disse kattene muligheten til et bedre liv.
For hver gang vi kastrerer en katt, vet vi at vi sparer katten for ubehagelige løpetider hver tredje uke, p-pillekurer som ikke virker, følgesykdommer, og flerfoldige kull med kattunger hvert år. Én ukastrert hunnkatt, kan fort bli et tjuetalls katter i løpet av bare ett år. For hver katt vi kastrerer, bryter vi kjeden med stadig flere tragiske katteskjebner.
Men vi klarer det ikke alene.
Frivilligheten trenger politisk drahjelp til å gjøre ID-merking og kastrering lovpålagt.
Vi trenger også at alle som skaffer seg katt, tar på seg det ansvaret det innebærer, nemlig å holde både hunnkatter og hannkatter inne fram til de er kastrert og har utviklet retningssans (rundt ni måneders alder), og ID-merke dem.
Organisasjonene som jobber for kattevelferd, trenger også økonomisk drahjelp, både fra private, næringslivet og fra politisk hold, i tillegg til mange flere fosterhjem.
Håpet er imidlertid at hvis vi får mer regulert kattehold, og at folk velger dyrevernsorganisasjoner når de skaffer seg katt, kan vi unngå at frivilligheten havner i katteknipa igjen neste sommer.
I tillegg må flere stemme på partier som kjemper for dyrene på Stortinget til høsten
Kattene mine ville stemt Venstre.