Det viktigste en skoleleder etterlater seg

Det er få som får oppleve det samme lederskapet fra to ulike perspektiver. Å først møte skoleledelsen som elev, og mange år senere vende tilbake til den samme skolen som ansatt. Det gir et sjelden innblikk. Som barn kjenner man hvordan en skole oppleves. Som kollega får man etter hvert et faglig språk for å forstå hvorfor den opplevdes slik.

På Krossen skole fikk jeg oppleve nettopp dette. Først som elev, senere som ansatt, møtte jeg rektor Hans Petter Mjølund og inspektør Finn Arild Andersen. De var ulike i personlighet og lederstil, men de delte en grunnleggende forståelse av hva en skole er. En skole er ikke først og fremst et bygg, et budsjett eller en organisasjon. Den er et fellesskap av mennesker. Det preget måten de ledet på.

Det er først mange år senere, gjennom arbeid som pedagog og videre studier innen ledelse, at jeg har forstått hvorfor dette lederskapet gjorde et så varig inntrykk.

Forskning på pedagogisk ledelse peker på betydningen av relasjonell tillit, psykologisk trygghet og sterke profesjonsfellesskap. Når ansatte opplever å bli møtt med respekt, tillit og tydelige forventninger, skapes det en kultur preget av trygghet, faglig nysgjerrighet og sterke profesjonsfellesskap. God ledelse stanser ikke ved lederkontoret. Den legger grunnlaget for hvordan mennesker samarbeider, utvikler seg og møter hverandre i hverdagen. En slik kultur former ikke bare arbeidsmiljøet, men setter også spor i møtene mellom voksne og barn.

Her ligger den viktigste forskjellen mellom administrativ og pedagogisk ledelse. Administrasjon handler om å få en organisasjon til å fungere. Pedagogisk ledelse handler om å få menneskene i organisasjonen til å vokse. Når ansatte får mulighet til å utvikle seg både faglig og menneskelig, styrkes kvaliteten i undervisningen, relasjonene og fellesskapet rundt elevene. Derfor er pedagogisk ledelse aldri bare et spørsmål om å lede en organisasjon. Det handler om å utvikle menneskene som hver dag møter barna og dermed om hvilke muligheter barna får til å lære, mestre og trives.

Kanskje er det derfor noen ledere blir husket lenge etter at de har sluttet. Ikke fordi de hadde de mest imponerende strategiene eller de største visjonene, men fordi de skapte en kultur der mennesker ønsket å gjøre sitt beste. De forsto at autoritet ikke først og fremst skapes gjennom stilling eller kontroll, men gjennom tillit, troverdighet og måten mennesker blir møtt på. Denne type ledelse former en arbeidsplass. Den gir ansatte mot til å utvikle seg, rom til å bruke sin faglighet og lyst til å strekke seg litt lenger, ikke av plikt, men fordi de opplever at arbeidet deres har verdi.

Det er også derfor virkningen av godt lederskap sjelden kan måles mens lederen står i stillingen. De viktigste resultatene viser seg ofte først senere. En medarbeider som blir møtt med tillit, møter gjerne andre med den samme tilliten. En lærer som opplever å bli sett, ser lettere elevene sine. Slik sprer godt lederskap seg som ringer i vann. Ikke gjennom store ord eller strategidokumenter, men gjennom hverdagslige handlinger som former mennesker over tid.

Åpen

I en tid hvor kravene til skoleledere kanskje er større enn noen gang, kan det være verdt å løfte blikket fra systemene og spørre hva som blir stående igjen når årene har gått. Budsjettvedtak erstattes av nye. Organisasjonskart tegnes om. Strategidokumenter revideres. Men kulturen en leder er med på å skape, kan leve videre i flere tiår. Den setter spor i ansatte, som igjen setter spor i nye generasjoner elever. Kanskje er dette skolelederens viktigste, og samtidig minst omtalte, oppgave.

Dette er derfor ikke et tilbakeblikk av nostalgiske grunner. Det er en påminnelse om verdien av godt pedagogisk lederskap, og en anledning til å rette en oppriktig takk til Hans Petter Mjølund og Finn Arild Andersen. Godt lederskap handler i bunn og grunn ikke om å gjøre mennesker avhengige av lederen, men om å gjøre dem trygge nok til å lykkes på egen hånd. Deres lederskap handlet om mer enn å lede en skole. Det handlet om å bygge en kultur som mange fortsatt bærer med seg.

Denne erkjennelsen stopper ikke ved skoleporten. Den gjelder alle steder der mennesker har ansvar for andre mennesker. Vi husker sjelden alle beslutningene en leder tok. Vi husker hvordan vi ble møtt. Om noen hadde tro på oss. Om noen fikk oss til å vokse mer enn vi selv trodde var mulig.

Den virkelige arven etter en skoleleder finnes ikke i planer, vedtak eller strategidokumenter. Den finnes i menneskene som bærer kulturen videre, lenge etter at lederen er gått.