Dette er ikke et bolig­marked. Det er et klasse­system.

Der fikk vi beskjed: Huset måtte selges. Ikke fordi vi hadde misligholdt lånet, men fordi vi ikke lenger var to inntekter. Jeg gikk fra å være en del av middelklassen til sosialklient – til tross for at jeg hadde jobb. Det var ikke bare et økonomisk fall, det var et verdighetsbrudd. Et traume.

Dette til tross for at jeg fikk startlån av kommunen som anbefalte å beholde huset framfor salg og leie. Kommunens anbefaling hjalp ikke når bankene sa nei.

Denne personlige erfaringen har siden fulgt meg som et åpent sår. Den har også preget arbeidet mitt med Protestfestivalen, der temaer som ulikhet, utenforskap og fattigdom ofte har stått sentralt. For det jeg opplevde, er ikke enestående. Det skjer i dag – hele tiden – og det skjer oftere enn vi liker å tro.

Nylig skrev Dag Erik Johnsen et innlegg i Fædrelandsvennen med overskriften: «Hvorfor snakker ikke venstresiden om oss?» Spørsmålet hans traff meg rett i hjertet. Han beskriver hvordan mer enn én million nordmenn bor i leid bolig – mange alene, uten noen å dele utgiftene med – og betaler 12–15.000 kroner i måneden, ofte mer. Boligstøtte får man ikke dersom man tjener over 320.000 kroner, til tross for at SSB viser at 1,4 millioner nordmenn tjener under 400.000.

Han har rett: hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Da jeg vokste opp, bodde jeg med min uføre fraskilte mor som ble alene med barn midt på 1970-tallet. Hun beholdt rekkehuset. Banken tillot henne å fortsette å bo der med oss og senere uten oss, så lenge hun betalte renter. Min far fikk kjøpt ny leilighet selv om han var alene. I dag er det utenkelig. Nå handler ikke boligeierskap om tillit og tilpasning, men om tall i et regneark og rigide forskrifter.

Endringen har ikke skjedd over natten. Etter finanskrisen i 2008 strammet norske myndigheter inn lånepraksisen. Boliglånsforskriften fra 2017 ble spikeren i kista for mange. Du kan ikke låne mer enn fem ganger inntekten. Du må stille med 15 prosent egenkapital. Og du må tåle fem prosent renteøkning på toppen.

På papiret virker det fornuftig. I praksis er det sosialt brutalt.

De som rammes hardest, er de unge, de enslige, og de som rammes av livskriser – skilsmisse, sykdom og dødsfall. Det paradoksale er at mange som mister boligen, faktisk har betalt lånet sitt punktlig i mange år. De har røtter i nabolaget, barn i skole og barnehage, venner og liv rundt seg. Men når inntekten halveres, står de plutselig på bar bakke. Ikke fordi de nødvendigvis ikke kan betale, men fordi reglene sier at de ikke får lov til å prøve. Bankens ord går med andre ord foran hva hver enkelt vil prioritere.

Og folk er forskjellige, for noen vil kunne håndtere en slik «nedgradering» av livet greit, mens for andre er boligen man har bodd i lenge selve tryggheten i en urolig tid og ikke minst i en personlig krise. Der kan en slik situasjon føre dem til psykisk uhelse og i verste fall mot selvmordets rand. Det kan for alltid sette dem ut av den arbeidslinja politikerne favner så sterkt om. For unge kan det bety at de er avhengig av å finne en partner for å komme videre med livet.

Dette er ikke et boligmarked. Det er et klassesystem.

Foreldre som kan, stiller som kausjonister. Gaver og arv blir nødvendig. Og den som står alene – uten arv, nettverk eller ekstra inntekt – har få eller ingen muligheter. Boligen, som en gang var et hjem, et anker i livet, er blitt en investeringsvare. Og bankenes makt til å frata deg den er i praksis større enn både statens og din egen.

Vi trenger en ny boligpolitikk – en som setter mennesket først. Hvorfor skal banker kunne tvinge mennesker ut av hjemmene sine, når alternativet er en leiemarkedssituasjon som er dyrere og mer utrygg? Dessuten tjener dette bare boligspekulanter.

Hvorfor stilles det ingen spørsmål ved bankenes rolle i sosial utstøting? Hvorfor kan ikke husbanken ha en større rolle, ikke bare for de aller fattigste, men også for dem som faller mellom alle stoler?

Selv har jeg skrevet brev til både Trygve Slagsvold Vedum og Mímir Kristjánsson. Jeg har ikke fått svar. Det er overraskende at nettopp disse to ikke svarer, som jeg faktisk hadde forventet svarte ut fra deres egen politikk og uttalelser. For dette handler ikke bare om bolig. Det handler om psykisk helse, om barn som flytter rundt, om trygghet, tilhørighet og verdighet. Når bolig blir et lotteri, og vi tillater at folk i livskrise må starte på null, bidrar vi til å øke forskjellene som ødelegger fellesskapet.

I dag er jeg tilbake i middelklassen, fordi jeg ikke er alene. Men angsten ligger der daglig – den lumske tanken om at dersom én av oss mister jobben, blir syk, eller dør, kan vi miste alt. Vi lever ikke i et samfunn med sikkerhetsnett for alle. Vi lever i et system der tryggheten er forbeholdt de som allerede har.

Det er på tide å snakke høyt om boligpolitikken igjen. Og det er på tide at også venstresiden løfter dette opp på dagsorden. For forskjellene vi ser nå, er ikke bare økonomiske – de er eksistensielle.

Åpen