Dette går ikke lenger

Mandag kveld - eller natt til tirsdag - blir det klart hvem som har flertall på Stortinget de neste fire årene. Fra venstre: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Sylvi Listhaug. Foto: Ole Martin Wold, NTB

En verden i endring krever politikere som gjør det viktigste først, tenker helhet og ikke viker unna vanskelige valg.

Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Målingene foran mandagens stortingsvalg peker i retning av et uoversiktlig og fragmentert storting. I flere viktige saker for Norge går skillelinjen tvers gjennom blokkene på hver side av streken.

Dermed blir det uklart for velgerne hva slags politikk de vil få. Uansett hva slags flertall det blir, vil styrkeforholdet mellom regjeringsparti(ene) og støttepartiene påvirke retningen. Da blir det også mindre opplagt hvilke styrker og svakheter de to blokkene har.

Mer samarbeid, ikke mindre

Bakteppet for mandagens stortingsvalg er det mest dramatiske på svært lenge. Siden forrige valg er utfordringene for norsk politikk blitt både satt på spissen og kraftig endret.

Krigen i Ukraina har vesentlig forverret den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge og Europa. Nato har vært en hjørnestein for norsk og europeisk sikkerhet i over 75 år. Den alliansen må tas vare på. Men USA er i endring, og president Donald Trump har satt det på spissen. Amerikanerne orienterer seg gradvis bort fra Europa, blir mer innadvendte, og i den grad de ser ut, ser de mot Stillehavet og Kina.

USA er Norges viktigste sikkerhetspolitiske allierte. Men under Trump bidrar landet til å rive ned den regelbaserte verdensorden USA bygde opp etter andre verdenskrig. Autoritære ledere griper mulighetene der USA etterlater seg et maktvakuum.

Så Europa må i fellesskap ta større ansvar selv. EU har tatt en større geopolitisk rolle med blant annet sanksjonene mot Russland og en plan for å ruste opp europeisk forsvar og våpenindustri. Samtidig jobber lederne i EU-landene bedre enn på lenge for å bygge allianser med ikke minst Storbritannia og Canada.

Det er i norsk interesse å være en del av dette. Et tryggere Europa gir et tryggere Norge. Det inkluderer energisamarbeidet, der Norge er en viktig leverandør av gass og også må være en del av omstillingen av markedet for strøm. Det er ikke i norsk interesse å trekke ut kontakten til Europa.

Alternativet er EU

EØS-avtalen er bunnplanken i Norges forhold til EU. Samtidig har både pandemien og krigen vist hvor viktig det er med et enda tettere samarbeid med gode naboer.

Så EØS-avtalen er utilstrekkelig. Den er for snever. Derfor legges det til stadig nye tilleggsavtaler. Nå er det blitt over hundre. Avtalen gir heller ikke Norge medbestemmelse. Norske representanter bør sitte ved bordet når avgjørelsene om Europas og dermed Norges fremtid blir tatt.

Alternativet er fullt EU-medlemskap. En slik debatt virker ikke veldig sannsynlig nå, men før eller siden – helst før – må den tas.

Forholdet til EU og EØS-avtalen skaper spenninger innad på begge sider av politikken. Men Norges interesser må gå foran hensyn til stemningen i egen politiske blokk. De neste fire årene vil det være avgjørende å ha et trygt flertall på Stortinget som vil forsterke samarbeidet med europeiske partnere.

De mest pålitelige i så måte er Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. På motsatt side står Rødt, SV og Senterpartiet, som er imot hele EØS-avtalen, og Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som ikke vil gjøre det som trengs for å ta vare på den.

Ny kurs for økonomien

Velferden i Norge vil påvirkes sterkt av om europeiske land klarer å bedre sin konkurranseevne. Norske politikere må gjøre sitt på hjemmebane.

En rekke utredninger peker på at den største utfordringen fremover vil være å få tak i nok arbeidskraft. Det krever en sterk innsats for at færre skal havne i utenforskap og flere skal jobbe mer. Her trengs det tiltak hele veien fra barnehage og skole og inn i arbeidslivet. Skattesystemet må stimulere til arbeid. Trygdeytelser skal gi sikkerhet, men ikke hindre folk fra å bidra med det de kan.

Oljefondet gir Norge en handlefrihet andre land bare kan drømme om. Siden årtusenskiftet har det vært lett å være politiker i Norge. Stadig mer oljepenger har strømmet inn i budsjettene. Det har ikke vært behov for å ta smertefulle valg. Oljepenger er blitt brukt som lim i samarbeidet på både borgerlig og rødgrønn side.

Også i årene fremover kan det bli romslige muligheter for at politikere kan dra på seg spanderbuksene, selv om mye vil gå til forsvar og beredskap.

Pengebruken er blitt for ukritisk. Det går ikke lenger. Nå må det prioriteres strengere. Ressursene i offentlig sektor – både penger og arbeidskraft – må brukes bedre. Et av mange tiltak bør være færre og større kommuner.

Mer av handlingsrommet i budsjettene bør gå til å senke skatter for å fremme norsk næringsliv og stimulere til arbeid. Særlig på dette området har Arbeiderpartiet hatt en uheldig dreining vekk fra sitt gamle slagord om “å skape og dele”. Det var riktig å innføre lakseskatten. Men beskatningen av eierskap er blitt for høy. Holdningen til private aktører er for lite pragmatisk.

Om det blir fortsatt rødgrønt flertall, kan Ap bli avhengig av både Senterpartiet, SV, Rødt og MDG.

Det lover ikke godt. Det trengs en annen kurs.

Ingen klimapause

Krig og usikkerhet har skjøvet klimaspørsmålet ned på dagsordenen. Men problemet er ikke borte. I sommer ble det satt en serie temperaturrekorder i Europa. Alle er dårlige tegn. De neste fire årene må det tas nye og store skritt for å kutte utslipp, for å forberede landet på konsekvensene av et klima i endring og for å ta bedre vare på natur.

Om det blir borgerlig flertall, ligger Fremskrittspartiet an til å få stor innflytelse. Partiet mangler fremdeles en troverdig klima- og naturpolitikk. Tilsvarende på rødgrønn side er Senterpartiet en brems på miljøfeltet.

Og dette er ikke tiden for klima- og naturpause.

Vanskelig storting

De dype konfliktene innad på begge sider gjør det mindre opplagt hvilket regjeringsalternativ som er best. Det kan bli vanskelig å manøvrere i Stortinget.

Sett fra denne avisen ligger det beste utgangspunktet for gode løsninger for de neste fire årene i skjæringspunktet mellom Høyre og Venstre.

De partiene som får tillit, må ta ansvar for fornuftige og nødvendige forlik. Skatt er et slikt område. Energi er et annet. Klima og natur et tredje.

Uansett hvilke partier som skal styre Norge de neste årene, må håpet være at de vil forankre Norge enda sterkere i europeisk samarbeid og at de har evne til å se også over blokkgrenser for å sikre forutsigbarhet, langsiktige løsninger og nødvendige reformer.

Godt valg!