Vi har sett lidelsen på nært hold. Hørt barn rope på foreldre som aldri svarer. Men det som plager oss mest, er ikke lydene fra Gaza.
Publisert: 13.06.2025 20:00
Ortoped Geir Stray Andreassen følger nøye med på utviklingen i Gaza gjennom lokale kolleger og har jevnlig kontakt med Norwacs team på stedet. Han kom hjem i februar etter sitt fjerde opphold der under krigen og planlegger å reise tilbake etter sommeren. Totalt har han vært i Gaza mer enn 20 ganger.
13. mai bombet det israelske forsvaret (IDF) Det europeiske sykehuset (EGH) i Khan Younis. Det var det siste store sykehuset i Gaza som frem til da var uskadet.
Bombene falt uten varsel bare timer etter at Norwacs medisinske team forlot sykehuset. Angrepet med dyptgående raketter rammet inngangspartiet og innkjørslene. Eksplosjonene drepte 17 mennesker og forårsaket omfattende ødeleggelser på hele bygningsmassen.
Operasjonsstuene og intensivavdelingen ble satt ut av drift, og vannforsyningen og kloakksystemet ble ødelagt. Alle pasientene måtte evakueres.
Neste dag ble adkomstveiene til sykehuset forsøkt ryddet med bulldoser, men den ble umiddelbart bombet og ødelagt. Alt tyder på at sykehuset ikke vil være operativt igjen på lang tid.
Sterkt begrenset kapasitet
Alle sykehus i Gaza er blitt rammet av angrep. EGH var blant de siste som fortsatt tilbød spesialisert behandling, blant annet kreftbehandling og hjerte- og nevrokirurgi. Nå er det i praksis bare Nasser-sykehuset som gjenstår som det siste større sykehuset med tilnærmet funksjonell drift.
Men også dette sykehuset er blitt angrepet gjentatte ganger, og det er trolig bare et tidsspørsmål før også det settes ut av spill.
Norwac har for tiden et team ved Al-Amal-sykehuset, som tilsvarer et norsk lokalsykehus i størrelse. Sykehuset er nå omringet av IDF, og det er nærmest umulig å komme seg dit for pasienter eller ansatte på grunn av de pågående kamphandlingene i området. I praksis betyr dette at sykehuset opererer med sterkt begrenset kapasitet.
Norwac vurderer fortløpende, i samråd med WHO, hvor i Gaza teamet bør være, og om det i det hele tatt er forsvarlig å oppholde seg på Gazastripen under de rådende forholdene.
Full kollaps
Det som nå skjer, er at helsevesenet er i full kollaps. Angrepene på helseinstitusjoner og helsearbeidere har vært nådeløse. I tillegg til bombingen svekkes helsevesenet kraftig av nødhjelpsblokaden og drapene på over 1580 helsearbeidere.
Av 36 sykehus er 19 helt ute av drift, mens de resterende kun fungerer delvis og er preget av akutt mangel på både personell og utstyr.
Blant 15 midlertidige feltsykehus er bare sju fortsatt operative, og da med svært begrensede ressurser. Kun 61 av 160 primærhelseklinikker holder delvis åpent, mens resten er ødelagt eller stengt.
De få som fortsatt jobber i helsesektoren, er utslitte, sultne, traumatiserte og engstelige. Behovet for internasjonale helseteam har aldri vært større, likevel blir det stadig vanskeligere å få helsepersonell inn i Gaza.
Antallet utenlandske helsearbeidere som har kommet inn i Gaza siden 7. oktober 2023, er fortsatt lavere enn antallet palestinske helsearbeidere som er drept i samme periode.
Samtidig venter over 12.500 pasienter, blant dem mer enn 4000 barn, på akutt medisinsk evakuering til utlandet. Siden mars er kun 282 blitt evakuert.
- Geir Stray Andreassen har jobbet på ulike sykehus i Gaza. Han har selv tatt bildene nedenfor:
1 av 5Foto: Geir Stray Andreassen
Liten mulighet til behandling
90 prosent av befolkningen, nær to millioner mennesker, er nå presset sammen på under en tredjedel av Gazastripens allerede trange og begrensede areal. Tilgangen på rent vann og fungerende sanitæranlegg er minimal, og smittsomme sykdommer sprer seg raskt.
WHO anslår at over 350.000 mennesker med kroniske sykdommer nå står uten tilgang til livreddende medisiner. Pasienter med tilstander som hjertesykdom, blindtarmsbetennelse, nyresvikt eller kreft har i praksis liten mulighet til å få behandling.
Over 55.000 mennesker er drept i krigshandlingene. Men det reelle dødstallet er trolig langt høyere når man også regner med dem som har mistet livet i ruinene og i skyggene av sult, sykdom og mangel på hjelp.
Alt dette skjer mens Gaza samtidig balanserer på randen av en sultkatastrofe. Nesten en halv million mennesker står i fare for å sulte. All fungerende matproduksjon er nærmest utslettet, og matutdelingsstasjoner, kontrollert av israelske myndigheter, blir angrepet. I løpet av de siste ukene er mer enn 160 mennesker blitt drept mens de sto i matkø eller forsøkte å motta nødhjelp.
Den nå 13 uker lange blokaden av nødhjelp har gjort situasjonen enda mer desperat.
Ifølge FN har det gjennomsnittlige kaloriinntaket i befolkningen falt til bare 67 prosent av det som regnes som minstenivået for å overleve.
De militære operasjonene intensiveres, samtidig som frustrasjonen over Hamas vokser i en befolkning som allerede er presset til det ytterste. I tillegg støtter IDF nå palestinske militsgrupper, noe som øker faren for ytterligere lidelser.
Verdens helseorganisasjon har lenge advart om at helsevesenet i Gaza står på randen av total kollaps. Nå skjer det åpenlyst for verdens øyne.
Skyldfølelse
Vi som har arbeidet i Gaza under krigen, bærer med oss en skyldfølelse og et sår i sjelen når vi vender hjem.
Vi har sett lidelsen på nært hold. Hørt barn rope på foreldre som aldri svarer. Sett barn og unge bli forvandlet til funksjonshemmede uten mulighet til noen gang å leke, løpe, se eller høre. Sett pårørende lete fortvilet gjennom rekker av likposer i håp om å finne sine kjære. Sett de psykiske traumene som rammer en hel befolkning.
Men det som plager oss mest, er ikke lydene fra Gaza. Det er stillheten hjemme. Det er stillheten som skriker høyest nå.
Vi kunne rope i desperasjon til statsminister Jonas Gahr Støre, til utenriksminister Espen Barth Eide, til Nato, til EU, til verdens ledere. Eller vi kunne, med lånt stemme fra Arnulf Øverland, bruke diktet hans fra 1936, som er mer aktuelt enn noensinne:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!