Dødshjelp som helsetjeneste?

I de langt fleste tilfeller dør eldre mennesker fredelig. Enkelte ganger har den døende mer besvær, men moderne lindrende behandling klarer å lindre det meste. Jeg har aldri hatt en pasient hvor jeg har tenkt at dette er så ille at jeg synes dødshjelp ville vært på sin plass. Men slike pasienter fins. En sjelden gang er lidelsen så stor mot slutten at døden må være en befrielse.

Men det er ikke bare ved uutholdelig lidelse at døden er akseptabel. Ved dødsleiet er det ikke uvanlig å si: «Vi får håpe det går fort». Og etterpå: «Det var godt han fikk slippe.» Jeg har truffet mange gamle mennesker som er mett av dage. De har ikke spesielle plager eller er særlig nedfor. Men de syns de har levd lenge nok. Døden er et stort tap hvis den fratar oss en framtid som kunne gitt gleder og opplevelser. Tapet er mindre der det er lite å se fram til.

700 mennesker tar årlig sitt eget liv i Norge. Vi ser på det som store tragedier, fatale feilbeslutninger, og vi gjør hva vi kan for å redde livet hvis vi kommer til. Samfunnet prøver å forebygge. Bare et lite mindretall av de som overlever selvmordsforsøk dør senere av selvmord. Mange ganger kan det se ut som et rop om hjelp. Det forteller at når noen ønsker å dø, kan det være situasjonsbestemt og forbigående.

Medisinsk behandling kan forlenge våre liv. Men de fleste av oss har våre grenser for hvor lenge slik livsforlenging har verdi for oss. Jeg har gjennom årene hatt mange samtaler med pasienter om hvor deres egne grenser går. «Når jeg ligger på det siste, vil jeg ikke at det skal trekkes ut» deles av de fleste av oss. «Hvis jeg blir så dement at jeg ikke kjenner mine egne, vil jeg ikke lenger ha livsforlengende behandling» kan mange av oss nikke til. «Hvis jeg blir så avhengig av hjelp at jeg må på sykehjem, vil jeg ikke ha behandling som forlenger livet», sier noen.

Mot slutten av livet begrenses behandlingen hos de fleste. Autonomi, retten til å bestemme over egen behandling, er grunnbestemmelsen i norsk helserett. En døende pasient har rett til å si nei til behandling. Men det betyr ikke at pasienten kan diktere legen til å gi en behandling som ikke er omsorgsfull og faglig forsvarlig.

Stadig flere land og stater gir rett til dødshjelp. I Norge svarer et flertall i spørreundersøkelser at de er for dødshjelp i visse situasjoner. Legene er mer skeptiske, og i de to legespesialitetene som arbeider mest med pasienter mot slutten av livet, geriaterne og palliativmedisinerne, er trolig motstanden mot dødshjelp størst. De har en erfaring som de som svarer på spørreundersøkelser ikke har.

Dødshjelp er begrunnet i ønsket om å unngå lidelse. Men det viktigste argumentet for tilhengerne av dødshjelp er vår rett til selv å bestemme over våre liv. I Oregon er det bare 25 prosent av pasientene som søker om hjelp til å avslutte livet, som oppgir smerter som begrunnelse. Tap av autonomi er den viktigste grunnen for 91 prosent. Mindre evne til å delta i aktiviteter som gir livet mening oppgis av 89 prosent. Tap av verdighet av 78 prosent, nedsatt kroppslig funksjon 48 prosent. Og så mange som 41 prosent oppgir opplevelsen av å være til byrde som den viktigste grunn. Dødshjelp slik det skjer i praksis er altså langt fra forbeholdt uutholdelig lidelse.

Det er ulike kriterier for å få innvilget dødshjelp. Noen krever kort forventet levetid, mens i andre land er det ikke krav til noen dødelig sykdom. Hvis begrunnelsen ligger i vår rett til selv å bestemme vår utgang fra livet, hvorfor skal denne retten bare være forbeholdt noen? Det synes å være en tendens til at retten til dødshjelp utvides når den først er innført. Psykiske lidelser er blitt godkjent grunn i noen land. Leger utfører 5 prosent av dødsfallene i Nederland. Det er ingen aldersgrense.

Noen synes legeassistert selvmord er mer akseptabelt. Det betyr at legen skriver ut en dødelig dose medisin som pasienten selv tar. Om legen setter en dødelig sprøyte eller skriver ut dødelige medikamenter er intensjonen den samme: Du får hjelp til å dø.

Situasjoner der en ikke henger så sterkt ved livet lenger er vanlige. Men likevel er vårt samfunn basert på en grunntanke om å verne om livet. Med det slår vi fast at alles liv har samme verdi. Vil vi ha et samfunn der dødshjelp blir en alminnelig akseptert valgmulighet som noen og enhver bør overveie, en rettighet og en helsetjeneste? Starter vi ikke da på en gradering av verdien av ulike menneskeliv? At liv med god livskvalitet står over de som er så uheldige å leve vanskelige liv? Rører vi ikke også ved tilliten til at helsevesenets eneste oppgave er å ta godt vare på oss?

Vi må utrede spørsmålet, sier noen politikere. Det er skrevet tallrike bøker og artikler om dette temaet. Dilemmaene er godt utredet.

Tillater vi dødshjelp, går vi over en grense og kan komme ut på et skråplan. La oss ikke gjøre det.