2 days ago
14
Foto: Getty Images/Charlie Neibergall, AP/NTBNår fakta fordrives, kan både spurver og mennesker dø. Den største sultkatastrofen i historien var menneskeskapt.
Publisert: 29.04.2025 20:00
Alle fugler små de er, kommer nå tilbake. I år som i fjor. Men i Kina var det ikke mange småfugler å se våren 1959. I stedet ble landet hjemsøkt av avlingssvikt og hungersnød for millioner av mennesker. Hvorfor?
Litt av forklaringen finner vi i en instruks fra formann Mao Xedong datert 12. februar 1958, altså året i forveien.
Mao hadde i sin «visdom» funnet ut at småfuglene, særlig spurvene, forsynte seg grovt av korn og såkorn. Like før hadde han lest en rapport som konkluderte med at hver spurv spiste 4,5 kilo korn i året.
I Kina fantes det milliarder av spurver, og alle skulle ha mat. Til helvete med dem, sa han. Utrydd dem!
Alle innbyggere skulle drepe
Landet hadde på den tiden rundt 660 millioner innbyggere. Partifolkene ga seg til å regne og fastslo at hvis hver innbygger drepte bare én spurv pr. dag, ville det gå med 660 millioner spurver. Hvor mange ville ikke bli drept i løpet av et år?
Mao hadde hersket over land og folk i ni år og var bare passe fornøyd med resultatene. I 1958 ville han blåse nytt liv i revolusjonen ved å mobilisere massene til dåd. Folkekommuner ble opprettet over hele landet, og millioner av mennesker ble satt til å produsere jern og stål.
Målet var å ta igjen de foraktelige kapitalistiske landene og gjøre Kina til verdens første kommunistiske mønsterstat. Men spurvene sto veien. Ja, ikke bare de, men også mygg, rotter og gresshopper. Mao kalte dem «de fire landeplager».
Med ett begynte en av de underligste kampanjene noensinne.
Kinesere i alle aldre ble beordret til å drepe så mange spurver som mulig. «Alle, selv fem år gamle barn, skal mobiliseres», befalte han i sin tale på kommunistpartiets kongress 18. mai.
Instrukser om hvordan de skulle gå frem, ble hengt opp på husvegger i bygd og by. «Det var gøy å utrydde de fire landeplager», fortalte en skoleelev mange år senere. «Hele skolen ble mobilisert for å drepe spurver. Vi laget stiger for å klatre opp til redene og ødelegge dem, og vi slo på gonger om kveldene for å forstyrre fuglene når de vendte tilbake for å ruge.»
En «krig» ingen hadde sett maken til
Partiavisene fulgte kampanjen med begeistring og rapporterte om stadig nye produksjonsrekorder. I Shanghai gikk kampsignalet tidlig hver morgen. Selv «husmødre» stormet gjennom gatene mens de slo på kasseroller og spann: «En dag klarte de, ifølge beregninger, å drepe 194.432 spurver før klokken 20.»
Dager senere skrev avisene at byens heltemodige innbyggere hadde klart å utrydde hele 1.367.440 spurver.
En tidlig morgen i Beijing ble den sovjetiske forskeren Mikhail Klotsjko vekket av et lurveleven uten like. Han hadde nettopp ankommet og forsto ikke hva som skjedde. Fra vinduet på hotellrommet ble han vitne til at en kvinne løp desperat rundt på taket til nabobygningen.
På toppen av bambusstangen hun viftet med, hadde hun festet en stor, dinglende papplate. Mens hun slo rundt seg som en gal, virret flokker av spurver i alle retninger. Snart fikk kvinnen hjelp av alle hotellets ansatte. Tanken var å tvinge fuglene til å være i luften til de ikke orket mer og stupte i bakken av utmattelse.
Ikke bare der, men i kvartal etter kvartal, pågikk en «krig» ingen før hadde sett maken til. Mens ivrige gutter angrep fuglene med sprettert og steinslynge, ladet soldatene i Folkets frigjøringshær sine geværer. I kaoset var det ikke til å unngå at også menneskeliv gikk tapt. Andre slo seg helseløse i fall fra stiger, trær og tak.
Da en stor spurveflokk søkte tilflukt på området til den polske ambassaden, ble den omringet av flere hundre oppglødde spurvejegere som fortsatte å slå på sine bøtter og spann. «To dager senere måtte polakkene bruke skuffer for å fjerne de døde fuglene», skriver kinesiske Karen Yuan i sitt essay «A History of Killing Sparrows» (2021).
«Ingen kriger får lov til å trekke seg tilbake før slaget er vunnet», proklamerte partiorganet Folkets Dagblad. 16 år gamle Yang Zemun ble snart utnevnt til den største av alle helter. Han hadde på egen hånd drept 20.000 spurver.
Galskapen førte til sultkatastrofe
Høsten samme år ble avlingene angrepet av gresshopper og andre insekter. Under normale forhold ville spurvene ha spist dem, men nå fikk de yngle fritt.
Bøndene var fortvilet og oppdaget plutselig at de hadde for lite å spise. De neste månedene ble grusomme. Millioner av mennesker segnet om og døde, kanskje 40 millioner eller mer. Den største sultkatastrofen i menneskehetens lange historie var et faktum. Og den var menneskeskapt.
Bak galskapen lå Maos forestilling om at sanne kommunister kunne utrette mirakler og seire over naturen.
«Tving det høye fjellet til å bøye seg, og få elven til å gi etter!» Da Mao omsider, i april 1960, forsto at spurvene spilte en viktig rolle i naturens kretsløp, avblåste han spurvekrigen med et skuldertrekk og tre små ord: «Greit. Glem den.» I stedet ble sengelus ført opp på listen over «de fire landeplager».
Årsakene til hungersnøden var naturligvis mange og kompliserte, men Maos nådeløse spurvekrig var så avgjort én av dem.
Fra formann Mao til president Trump
Hvorfor er det på sin plass å minne om det som skjedde i Kina for snart 70 år siden?
Fordi autoritære og totalitære ledere først og fremst stoler på seg selv og nødig låner øre til andre. Vitenskapsbasert kunnskap er bare til gavn så lenge den understøtter deres politiske program.
Josef Stalin og Adolf Hitler oppførte seg på samme vis. Før Mao startet sin spurvekampanje, skortet det ikke på advarsler fra kloke fagpersoner. Men formannen viftet dem bort. Mange av dem ble kastet i fengsel og slapp ikke ut før etter hans død i 1976.
I motsetning til Kina har USA i alle år – stort sett – basert sin fremgang på vitenskap og rasjonelle valg. Landet har utviklet noen av verdens fremste universiteter som Harvard, Princeton og Yale. Det har verdensrekord i antall nobelpriser og gjør stadig nye vitenskapelige gjennombrudd.
USA har vært og er ganske enkelt et intellektuelt kraftsentrum. Harvard-universitetet ble opprettet så tidlig som i 1636 og kan skilte med et bibliotek på 16 millioner boktitler.
Men nå har også USA fått en president som insisterer på å vite alt.
«Der fakta tilsidesettes, dør demokratiet»
Landets vitenskapsbaserte institusjoner er under angrep. Gjør de ikke som Donald Trump befaler, vil de miste sine føderale bevilgninger. I verste fall kan et stort antall avanserte laboratorier få kroken på døren.
Auditorier og klasserom kan bli stående tomme. Landets klokeste hoder står i fare for å bli arbeidsledige. Ikke fordi de gjør en dårlig jobb, men fordi kunnskapen de forvalter, ikke samsvarer med Trumps forskrudde ideer – eller konspirasjonsteoriene til helseminister Robert F. Kennedy jr.
Resultatet blir farlige vedtak. «Der fakta tilsidesettes, dør demokratiet», skrev den amerikanske historikeren Timothy Snyder i boken «On Tyranny» i 2017. I USA blir spurvene forhåpentlig spart, men millioner av amerikanere vil merke dårskapen på kroppen.
English (US)