Døtrene nekter å tilgi morens utroskap

Det vil ikke tenåringsdøtrene tilgi henne for, og nå vil de heller ikke ha noe med henne å gjøre. Faren er fortvilet.

Jeg er en fortvilet pappa til to tenåringsjenter som ikke vil tilgi sin mor for utroskap og andre hendelser som de trekker frem fra barndommen. Jeg vet at de innerst inne er glad i henne og antagelig ønsker en normalisering av forholdet. Samtidig sitter de bom fast i bestemmelsen om at de ikke vil ha noe med henne å gjøre. De er i midten av tenårene og har et tett forhold seg imellom. Det innebærer at urett gjort mot den ene, oppleves som urett mot begge.

Moren og jeg har hva jeg vil kalle et greit forhold, uten åpne konflikter. Vi omgås jevnlig og prøver å opprettholde et visst familiesamhold med felles middager en gang eller to i uken. Mor tar, eller ønsker å ta, sin del av kjøring, oppfølging og det praktiske rundt foreldrerollen. Men dessverre er det ingen eller liten interesse fra ungdommenes side i å involvere henne i deres tilværelse.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

Jentene bor fast hos meg, og jeg bruker av og til samtalene rundt måltidene til å snakke om forsoning og viktigheten av å ha et godt forhold til moren deres. Jeg har selv forsonet meg med det som har skjedd og forteller dem at det har vært bra for meg med tanke på å komme videre i livet. Men jeg snakker for døve ører, og det blir dessverre bare verre nå som mor har etablert et kjæresteforhold til personen hun hadde et utroskapsforhold til.

Personlig synes jeg det er helt greit, og fint at både hun og jeg går videre i livet på hver vår måte. Men for ungdommene er dette overhodet ikke greit, og det har nok medført at veien tilbake til forsoning er enda lengre.

Så blir spørsmålet mitt – og jeg frykter svaret: Kan det være at tiden ikke leger alle sår? Jeg håper inderlig at jentene kan finne en vei tilbake til sin mor. Både for hennes og deres egen del. Det ville være det beste for alle involverte parter.

Psykologen svarer: