Dyrking av egoisme er neppe en god vei inn i framtida

Mennesket er et svært sosialt vesen, og vår sivilisasjon bunner i hovedsak i evnen til omsorg og samarbeid i grupper. Empati handler følelsesmessig om å se andres følelser, og solidaritet handler om å støtte hverandre og arbeide sammen for å oppnå felles mål.

Vi som er opptatt av lagidrett spør oss: «Hvordan kan våre håndballdamer være nær uovervinnelige år etter år?» I den annen enden av skalaen forteller både historiebøkene og dagens nyhetsbilde veldig mye om krig, nød og elendighet som følger av ulike gruppers maktmisbruk og overgrep.

Min interesse for dyreriket starta tidlig, og ble fulgt opp med både utdanning og lang yrkespraksis med fokus på denne verden. Naturen byr også på vellykkede og avanserte lagspill, som vi eksempelvis ser det hos ulver, elefanter, delfiner og spekkhoggere. Alle disse kjennetegnes med klar organisering, god indre omsorg og sterke fellesskap. Det er ulvens gruppetilhørighet som også har gitt oss «menneskets beste venn», vi er del av samme flokk. Familietilhørigheten er ellers gjerne fundamentet for samholdet, for det å føre genene sine videre er i utgangspunktet alle skapningers viktigste drift for historisk suksess.

Flere menneskeraser har bebodd kloden vår, og deres felles opphav stammer fra sentrale deler av Afrika, mer enn en million år tilbake. Vår rase, Homo sapiens, ankom Europa først vel 50 tusen år tilbake. Her møtte de en tidligere utvandrer, neandertalerne, som var utviklet over flere hundre tusen år i nettopp Europa. Det var bare så vidt vår rase overlevde de tøffe klimatiske periodene som fulgte. Neandertalerne forsvant så forholdsvis fort etter «vår ankomst». Men siden de to menneskerasene parret seg, overlevde «neandertalerne» videre som deler av vårt genmateriale.

Yuval Harari er en israelsk historiker, tenker og forfatter. Han kom i 2014 med boka «Sapiens – en kort historie om menneskeheten», som kanskje er den viktigste boka jeg har lest.  Den ble en øyenåpner for veldig mange i forståelsen av oss sjøl som art og vår forhistorie. Et viktig fenomen Harari beskriver i sin bok er den gruppedannelsen som etter hvert skjedde utover den biologiske familien, som gjerne er basis i andre dyrs verden. Sjøl om våre familiebånd stadig er sterke, har vi lenge etablert gruppebindinger som går langt utover disse. Gjennom å bygge tilhørighetsbånd knyttet til etnisitet, geografiske grenser, kultur og ikke minst troen på ytre styrende Guder. Slik har vi effektivt etablert «inn- & utgrupper»; de som er med oss eller mot oss. Ifølge Harari ble mange av disse båndene opprinnelig bygd på «myter og sladder». Dette er unike flokkfenomener vi ikke ellers finner i dyreriket, og trolig heller ikke kjennetegnet neandertalerne eller andre menneskeraser enn vår egen, Homo sapiens.

Når enkeltmennesker nytter sin posisjon i gruppa til å begå overgrep og maktmisbruk mot de øvrige, er det som regel fare på ferde. Frykt kan både samle og splitte gruppene, og vi må alle være ydmyke for det faktum at vi gjerne søker kunnskap som bekrefter det vi allerede tror på. Søker vi oss inn i grupper som tenker likt, kan «ekkokammer» skapes, hvor ideer utvikles uten de viktige korrigerende motforestillingene.

Når vår suksessfulle evolusjon ligger i fellesskapet, er neppe dyrking av egoisme og individet en god vei inn i framtida. Vi er sosiale vesener, og på nettsidene til «Verdensdagen for psykisk helse» til leser jeg: «Det vestlige idealet om den individualistiske helten som ikke trenger andre mennesker, den ensomme cowboyen og det selvskapte geniet er en løgn.»

Evolusjonen og utvelgelsen er nådeløs, og kun få prosenter av artene som har bebodd kloden de siste 3 til 4 milliarder år finnes tilbake i dag. Ser vi på tidsrommet det har vært levende liv på kloden som et døgn, har vi homo sapiens kun vært til stede i få sekunder. Vår vilje til å ta de store miljøutfordringene på alvor imponerer lite, det samme gjelder å vise solidaritet med de som allerede lider av den rike verdens overforbruk, eller til kommende generasjoners behov.

Vår framtid er betinget av god samhandling. Den indiske tenker og frigjører Mahatma Gandhi sa det klokt for snart 100 år tilbake: «Jorda har nok til å dekke alles behov, men ikke alles grådighet.» Håpet må vi aldri gi fra oss, men optimismen er det dessverre lenge siden jeg har kjent på.