«Effektiv true crime om pågående tragedie»

Skandalene rundt Marius Borg Høiby har gitt opphav til en drøss med avis­reportasjer i både inn- og utland.

Denne boken, skrevet av to krim­journalister med bakgrunn fra Dagbladet, tar mål av seg å undersøke de kriminelle nettverkene som de mener kron­prinsessens sønn er koblet til.

Selv om boken ikke helt klarer å presentere de store, over­ordnede sammen­hengene, leverer den på mange områder.

Den er ofte spennende, og leseren får innblikk i miljøer som normalt er skjult for folk flest.

Et spindel­vev av edder­kopper

I forkant av hvert kapittel tegnes det opp et tanke­kart med sentrale personer.

Første kapittel med tittelen «Marius» viser kron­prins Haakon Magnus, kron­prinsesse Mette-Marit, Morten Borg (faren til Marius) og Marius selv.

BEGYNNER I DET SMÅ: ... og kompliseres etter hvert som historien foldes ut.

Tanke­kartet vokser seg større for hvert kapittel.

I det sjette og siste kapittelet er tanke­kartet utvidet med forgreininger til blant annet det irske narko­kartellet Kinahan, de svenske gjengene Foxtrot og Rumba, samt iranske myndigheter.

Forgreiningene til internasjonale narko­karteller er imidlertid mindre spektakulære enn man først skulle tro. For enhver som kjøper kokain, vil uunngåelig knytte seg opp mot organisert kriminalitet – og dermed en rekke brutale, hensynsløse mennesker.

Norsk krim- og utelivshistorie

Forfatterne er best når de skildrer norske miljøer. Portrettene av dem forfatterne mener tilhører eller har tilhørt Høibys nærmeste omgangs­krets, er interessante.

Leseren møter blant andre en som ble arrestert i en stor inter­nasjonal hvit­vaskings­sak, og en annen som ifølge forfatterne har flyttet til Dubai og samarbeider med den bedrageri­dømte finans­mannen Thomas Stray (tidligere Øye).

Til tider er denne boken en skikkelig pageturner. Det er spennende å lese om alt fra suspekte salg av luksus­klokker og finans­akrobatikk i Dubai til ute­livs­beretninger fra 2010-tallet, der utestedet Baroque i Bygdøy allé er sentrum for sentrale scener.

Kokain­bruk, kokain­salg, kokain­smugling blir beskrevet fra ulike vinkler.

Det hvite pulveret, et av verdens mest brukte illegale rus­midler, er felles­nevneren for så å si alle personene som nevnes.

Den gigantiske kokain­lasten som ble funnet på et bananlager i 2023, settes også i tilknytning til Høibys utvidede nettverk, slik forfatterne tegner det.

Å konfrontere en drage

Det er kanskje enkelt å si for en til­skuer, men det generelle inntrykket av at både konge­hus, presse og politi over flere år har unngått å konfrontere problemet, forsterkes av denne boken.

Som en av de mange anonyme kildene sier:

«Politiet har bare latt dem holde på. De kunne tatt mange av disse gutta på flere små­ting. Det har de ikke gjort. Vi som har sittet oppi dette, spør hvorfor politiet ikke har stoppet det. Nesten alle vennene til Marius har vært borti kriminalitet. Du kan ikke være kriminell i et års tid og så være ferdig med det. Det jeg prøver å få forstå her, er hvorfor politiet ikke har gjort noe?»

Det er som om en metaforisk drage – her snakker jeg om hele problem­komplekset og ikke Høiby alene – har fått vokse seg stor og farlig i fred.

Når dragen endelig har blitt stor nok til at den ikke lenger kan skjules, kommer alle konsekvensene på en gang, inkludert den uønskede opp­merk­som­heten.

Politi og røver

Mange av personene som blir omtalt, er anonymisert. Noen har fått nye navn, andre blir bare omtalt med for­navnet. Dette gjør det umulig for leseren å ettergå mye av innholdet.

Forfatterne skriver at graden av anonymisering er basert på personenes familie­situasjon og hva de faktisk risikerer hvis de skulle blitt avslørt.

Man får inntrykk av at flere av dem ganske enkelt ville blitt drept dersom de sto frem med fullt navn.

En av dem uttaler: «Hadde jeg fått en blanko­sjekk til å snakke om Kinahan­gutta, ville jeg aldri nevnt det likevel. De tar ikke fem øre for å statuere et eksempel.»

Kildene i politiet er også ofte anonyme. Som forfatterne skriver:

Et grundig best­selger­forsøk

Selv om forlaget allerede har korrigert tre feil i boken, og Slottet, Høibys forsvarere og politiet mener den inneholder uriktige opplysninger, får jeg allikevel inntrykk av et grundig arbeid fra forfatternes side.

Dette er ikke et hast­verks­arbeid, men en gjennomarbeidet, tabloid tekst med flere spennende partier.

Jeg savner allikevel en større hel­hetlig for­telling, og at trådene i større grad samles.

Dette er kanskje mest av alt en samling vel­skrevne feature­artikler i bok­form, og ikke så mye en tekst der selve bok­mediets mulighet for refleksjon og dveling bidrar til nye inn­sikter.

Arbeidet de to forfatterne her har gjort, er uansett stoff som fortjener dagens lys – og som definitivt har offentlighetens interesse.