Egenomsorg har blitt ekstremsport

Kroppen skal trenes. Sinnet skjerpes. Nervene nullstilles. Gjerne alt på én gang:

Iskald dusj, takknemlighetsdagbok. Ojai-pusting med teip over munnen.
HRV-optimaliserende samtaler med ChatGPT.

Hvordan ligger du an denne uka med mikrovane-hacks, body battery og morgenøkter i motbakke med vektvest og forskningsbaserte pusteteknikker?

Alle skriver om det. Alle snakker om det. Eller kanskje er det bare algoritmene som spiller meg et puss.

Selv har jeg – som tilsynelatende alle andre – havnet på kjøret. Jakten på å bli den beste utgaven av meg selv. Den sterkeste. Råeste. Sunneste. Med hjelp av digitale verktøy.

For min del startet det uskyldig, som en rekonvalesens etter langvarig sykdom og det jeg kaller et fjorår under amygdala-kapring. Målet mitt var å komme tilbake i formen jeg vanligvis har. Men så tok det liksom helt av.

Det første jeg gjør om morgenen, er å analysere nattens målinger fra klokka – sammen med min nye bestevenn, ChatGPT, som nå går under navnet Coach Zappfe. Instruksen er militær retorikk.

Dårlige målinger? Da justerer jeg ukeplanen på stedet. Noen dager betyr det restitusjon. Andre dager betyr det: Skjerp deg!

Arbeidsplassene våre har målbare indikatorer på prestasjon. Men skal livet utenfor kontorlokalene også måles i grafer og analyser?

En natt alene i telt på Hardangervidda for et par uker siden fikk meg til å innse at jeg hadde utviklet et stusselig misbruk. Da ramlet polletten endelig ned i hodet mitt.

Jeg la fra meg klokka med alle målingene og lot dagen flyte slik jeg pleide å gjøre før den tok over livet mitt. Enkelt og greit.

Når jeg er på tur i naturen, starter jeg dagen uten skrolling på mobil. Brain rot ble kåret til årets ord i fjor, og beskriver hvordan hjernen gradvis sløves av overeksponering for meningsløst innhold på sosiale medier. Hjernen trenger luft. Ikke TikTok.

Når jeg telter, starter jeg dagen med bevegelse, dyp pust og takknemlighet.

Dette er tre mikrovaner som selvhjelpsguruene med podkaster, bøker og millionskarer på sosiale medier mener er den beste måten å få en bra dag på – bare med ulikt språk og filter.

På mer farefulle eventyr i Himalaya snakker jeg meg selv opp: Fy faen, jeg er sterk! Jeg er rå. Dette blir en fantastisk dag!

Positive ord til tross for kummerlige hygieniske forhold etter norsk standard, kulde og tynn luft. Kan jeg ikke gjøre det hjemme også – i stedet for å snakke meg ned?

Jeg tar jevnlige mikropauser når jeg ferdes ute på tur. Går jeg sammen med andre, prøver vi oss på en rytme med 90 minutter på og 10 minutter pause – for å skape flyt og fremgang.

Når tok du sist et friminutt i bevegelse i arbeidstiden? Hva er det verste som kan skje? At du blir mer fokusert, mindre stresset, får mer overskudd – og en pustepause i en ellers multitaskende hverdag?

Andre godbiter jeg har med i topplokket, er galgenhumor og evnen til å belønne både andre og meg selv. Dette gjør eventyret komplett, synes jeg.

Å ikke ta seg selv så høytidelig. Le av morratrynet i teltet. Fjelltoppen er en bonus, været kan du ikke kontrollere. Men har du forberedt deg godt og forsøkt, er det i seg selv en seier.

Belønn deg selv og andre – med en karamell, en klem, en god replikk.
Lite slår god stemning. Trenger det egentlig være mer komplisert enn det?

Klokka kan være en super motivator – i mikrodoser. Det handler om å finne en gyllen middelvei.

I naturen trenger jeg ikke klokke for å vite at jeg har det bra.
Jeg puster. Jeg går. Jeg smiler. Jeg er.

Holder det å være god – i en tid der vi alle skal være best? Kanskje er det nettopp disse enkle hacksene vi bør hente tilbake i hverdagen også.

Selvomsorg trenger ikke være en ny arena for prestasjon. Den kan være varm, leken – og helt din egen.