Eldrepolitikk i en ny tid

23 hours ago 3



I 1992 skrev den amerikanske trendanalytikeren Faith Popcorn Popcornrapporten – en bok som spådde hvordan vi ville leve, tenke og handle i fremtiden.

Etter mer enn 30 år er det kanskje på tide å tenke nytt også i eldrepolitikken. Sykehjemmene er ikke lenger en arena for aktivitet og utfoldelse, skriver innsenderen. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Hun traff blink på mange punkter, og flere av trendene hun beskriv den gang er fortsatt aktuelle – også når vi snakker om eldrepolitikk!

Her er noen av de mest kjente trendene fra rapporten:

· Cocooning: Vi trekker oss tilbake til hjemmet – vår trygge hule.

· Clanning: Vi søker fellesskap med folk som deler våre verdier og interesser.

· Fantasy Adventure: Vi vil ha eventyr og magi i hverdagen!

· Egonomics: Alt skal være personlig og tilpasset meg.

· Pleasure Revenge: Vi unner oss litt ekstra – som en motreaksjon på moralpress og helsehysteri.

· Cashing Out: Mange velger bort karrierejaget for et enklere og mer meningsfylt liv, gjerne som pensjonist.

Disse trendene gir verdifull innsikt for ledere, samfunnsanalytikere og innovatører – og de er i høgeste grad relevante når vi skal tenke nytt rundt eldrepolitikk, nå tredve år senere.

Ned-aldring - når eldre lever yngre liv

Begrepet "ned-aldring" er kanskje ikke på alles lepper, men fenomenet er reelt. Eldre i dag er ikke nødvendigvis opptatt av om å tilhøre «de eldre" – men henter mer inspirasjon fra yngre generasjoner for å kunne leve aktive og moderne liv. Begrepet «Ned-aldring» inneholder blant annet:

· En livsstil der man reduserer aldersrelaterte trekk – gjennom helse, teknologi og holdninger.

· En kulturell trend der eldre adopterer yngre uttrykk, språk og interesser.

· En organisatorisk strategi der eldre deltar aktivt i arbeids- og samfunnsliv ut fra egne interesser – på tvers av generasjoner.

Eldre finner i dag ikke fellesskap og sosiale arenaer bare i sin egen aldersgruppe, men i større grad gjennom felles interesser og verdier – ofte sammen med yngre mennesker. Det er ikke lenger "oss og dem", men "vi som liker det samme". Oftest er det yngre mennesker som introduserer de eldre for nye trender og aktiviteter.

Margaret Mead - og det prefigurative samfunn

Dette samsvarer godt med den amerikanske sosialantropologen Margaret Mead sine teorier om utvikling fra det post- til det prefigurative samfunn. Margaret Mead introduserte begrepet "det prefigurative samfunn" i sin bok Culture and Commitment (1970).

1. Postfigurative – barn lærer fra de eldre.

2. Configurative – barn og voksne lærer fra hverandre.

3. Prefigurative – de eldre lærer fra de unge.

Det prefigurative samfunn beskriver et samfunn der barn og unge lærer fra sine jevnaldrende, og de eldre henter sin kunnskap derfra. Dette står i kontrast til tidligere samfunn som endret seg sakte, og hvor eldre hadde kunnskapen det var verdifullt å overføre til nye generasjoner. Eldres kunnskap og verdier er viktig også i dag, men i mindre grad enn før siden samfunnet endrer seg så raskt og teknologi og media legger så mange premisser for utviklingen.

Vi lever nå i et samfunn der teknologi og kultur endrer seg på en måte som gjør at de unge ofte er de beste lærerne for å forstå og fungere i samfunnet. Dette gjelder særlig for eldre – som må tilegne seg ny kunnskap for fortsatt å være fullverdige deltakere i samfunnet.

Etter mer enn 30 år er det kanskje på tide å tenke nytt også i eldrepolitikken. Sykehjemmene er ikke lenger en arena for aktivitet og utfoldelse. Til det er beboerne for gamle og skrøpelige. Eldrepolitikk for alle andre må derfor speile den virkeligheten de «eldre» faktisk lever i:

· Kanskje er det ikke kafé på eldresenteret som frister mest for friske og aktive eldre.

· Kanskje er det heller kulturarrangementer, teknologikurs eller treningsgrupper – sammen med yngre mennesker som gir mest mening.

· Kanskje bør «de eldre» som vil ha god helse og mange leveår igjen etter at de har sluttet å jobbe, fortsatt være aktive borgere, ikke bare mottakere av kommunale tjenester som i liten grad er tilpasset deres behov.

Kommunene bør derfor legge til rette for inkluderende og moderne tilbud – hvor «de eldre» i mange år kan være seg selv på sine egne premisser, og fungere som aktive og innovative borgere uten spesielle behov.

Da må både kommunale administrasjoner og politikere tenke nytt om denne gruppen, og ikke bare verne om det som har vært. Tilbud rettet mot noen få, og som sannsynligvis er utgått på dato for de fleste.

Read Entire Article