En av Norges mektigste

15 hours ago 8

Hun som blir ny LO-leder, blir en av Norges aller mektigste. Men LOs makt blir stadig mindre. Andre organisasjoner spiser seg innpå.

Onsdag 7. mai kl. 11:51

Få hadde hørt om Kine Asper Vistnes før denne uken. Hun blir den fjerde kvinnen som går inn som LO-leder. Ingen annen organisasjon med så stor makt i Norge har opp gjennom historien blitt ledet av så mange kvinner.

De har ikke vært noe mildere i klypa enn sine mannlige forgjengere og etterfølgere. For tonen i LO kan være beinhard. Både overfor motpartene i forhandlinger, og i de interne maktkampene.

Skjørere enn det ser ut

Det lå an til en tøff intern kamp denne gangen også, etter at den påtenkte LO-lederen, Jørn Eggum trakk seg. Men striden om hvem som skulle gå inn som ny leder i tomrommet som oppsto etter Eggum, svant hen like fort som den oppsto. Den andre kandidaten, Frode Alfheim, trakk seg da han så at Asper Vistnes lå an til å få flertall.

Hun tar over et LO som er skjørere enn det ser ut utenfra. Blant de drøyt en million medlemmene er det en stor, og økende, andel pensjonister. Og en del studenter. Andre arbeidstagerorganisasjoner utenfor LO-systemet, som Akademikerne, Unio og YS, vokser.

Disse organisasjonene fremstår ofte som spissere og mer målrettet for sine medlemmer. Mange av forbundene her er klarere delt opp etter yrker og profesjoner. De kan i større grad enn LO kjøre ren interessekamp på vegne av sine medlemmer - nettopp fordi medlemmene ligner hverandre, og har de samme interessene.

Unngikk den dype krisen

Bredden har alltid vært LOs både styrke og svakhet. LO har medlemmer i store deler av norsk arbeidsliv. I offentlig og privat sektor, i tungdindustri og varehandel. Og mye mer. Derfor har LO vært nødt til å finne brede kompromisser som favner alle.

Det har vi sett enten det er snakk om lønnsoppgjør, pensjonsforlik eller store økonomiske kriser som rammer hele samfunnet. Og som dermed også rammer svært mange av LOs medlemmer.

Som på 1990-tallet, da LO inngikk det såkalte "solidaritetsalternativet", som innebar at arbeiderne sa fra seg lønnsøkninger, mot at arbeidsgiverne sikret arbeidsplasser, og staten bidro med arbeidsmarkedstiltak og utdanning. Slik unngikk Norge at arbeidsledigheten festet seg gjennom den alvorlige krisen som truet norsk økonomi den gangen.

Da var LO nær allmektig, i hvert fall så lenge Ap satt med regjeringsmakten. LO var sterkere, de andre arbeidstagerorganisasjonene var svakere. Samtidig som arbeidslivet var annerledes. Det var en annen balanse mellom andelen som jobbet i industrien, og andelen som jobbet med tjenester og mennesker.

Maktbalansen forskjøvet

Vi ser det overalt i den vestlige verden. Industriarbeidsplasser forsvinner. På grunn av globaliseringen, mye av den gamle industrien har flyttet ut. Det er lenge siden vi produserte t-skjorter og sko i Norge. Men også på grunn av den teknologiske utviklingen. Maskiner og digitale løsninger gjør mye av det menneskehender gjorde før.

Det er ikke sikkert det er så galt, at det jobber langt flere i tjenestesektoren enn før, og langt færre i industrien. Men for LO har dette betydd store forandringer. Både i forhold til konkurrentene som Unio og YS. Og ikke minst - internt i LO.

I takt med at industriarbeidsplassene har blitt færre, og offentlig sektor har vokst, har maktbalansen internt i LO blitt forskjøvet. Fagforbundet, som organiserer store deler av de ansatte i kommunesektoren, ble for noen tiår siden det klart største forbundet. Det har gitt dem stor makt. Både internt i LO - og over norsk politikk.

Det intime forholdet

Her kommer det faglig-politiske samarbeidet inn. Det intime forholdet mellom Ap og LO, som har vært der fra begynnelsen av.

De to er gjensidig avhengige av hverandre. Tidvis har det vært beinhardt, også mellom dem. Trolig har Ap blitt mer bastante på grunn av Fagforbundet når det gjelder å gjøre private sykehjem og barnehager offentlige igjen rundt om i norske kommuner.

Samtidig som Ap, når de sitter i regjering, har klart å få gjennom tunge og viktige reformer med støtte fra LO, den største arbeidstagerorganisasjonen. Som pensjonsreformen.

Kine Asper Vistnes tar over en tung oppgave som LOs neste leder. Kanskje kan hun ta til seg det konservative slagordet, hyppig brukt i Høyre-kretser: Forandre for å bevare.

Det trengs i dagens LO.

Er LO fortsatt viktig for norske arbeidere?aJabNeicVet ikke dAldri vært viktige

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article