En av sju kommuner har ikke hatt en kvinne som ordfører

KRONIKK: Hundre år etter at Aasa Helgesen på overraskende vis ble Norges første kvinnelige ordfører, er det fortsatt flere kommuner som aldri har hatt en kvinne som øverste folkevalgte leder.

Nåværende Utsira-ordfører Marit Eide Klovning ved Utsira fyr. I bakgrunnen en gatekunst-tegning av Norges og Utsiras første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen. Foto: Fredrik Refvem

29. oktober 1925 skrev jordmor Aasa Helgesen på Utsira historie.

Det var en helt vanlig kveld for åttebarnsmoren. Hun var hjemme og fikk barna til sengs. Ektemannen og sittende ordfører, Sivert Helgesen, var på bedehuset hvor det var duket for kommunevalg.

Det sittende styret var så sikre på gjenvalg at de ikke engang hadde tatt seg bryet med å lage en valgliste.

Så skjer det utenkelige.

På forunderlig, men lovlig vis, vinner en gruppe på elleve kvinner og én mann flertallet.
Aasa ble utpekt til å bli ordfører.

Hun hadde ikke drevet valgkamp.

Hun visste ikke engang at hun ble valgt.

Hun kunne ha sagt nei til vervet.

Ingen ville ha hevet et øyenbryn om hun gjorde det.

Tvert imot.

Det var det omgivelsene forventet.

Men Aasa valgte å stå i stormen. Hun tok ansvar, og ble dermed et tidlig og viktig symbol på kvinners rett til politisk innflytelse og likestilling.

Aasa Helgesen som ung.

Det går for sakte

Mye har skjedd etter Aasa.

Heldigvis.

Likevel er det fortsatt én av sju kommuner som aldri har hatt en kvinnelig ordfører (Kommunal Rapport, 2024). Etter kommunevalget i 2023 er rundt 37 prosent av landets ordførere kvinner – en økning på 1,3 prosentpoeng fra forrige valg.

KrF har lavest kvinneandel blant ordførere. Også Frp og Høyre ligger under gjennomsnittet.

Selv partier som har innført kjønnskvotering, mangler fortsatt balanse på toppen av valglistene.

Det går i riktig retning.
Men det går for sakte.

Det trenger ikke være så vanskelig å legge bedre til rette flere for kvinner i politikken.

Tiltak som politiske møter på dagtid, digital deltakelse, mentorordninger og målrettet rekruttering av kvinner kan gjøre en stor forskjell.

Når morskap blir et problem

Dessverre er det slik at det å være mor påvirker kvinners politiske deltakelse og sjanser for politiske verv i Norge.

En studie fra Handelshøyskolen BI (2022) viser at sannsynligheten for å bli valgt faller dobbelt så mye for kvinner som for menn etter at de får barn. Også sjansen for lederverv i kommunestyrene faller markant.

I et intervju ble kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun stilt spørsmålet som kvinnelige ledere stadig får høre – men som menn sjelden konfronteres med:
«Hvordan klarer du å kombinere rollen som småbarnsmor med det å være minister?»

Ville vi stilt det samme spørsmålet til en mann i samme situasjon?

Neppe.

Nordtun er trolig ikke den første kvinnen, og garantert ikke den siste, som blir konfrontert med dette.

Blod, svette og tårer

For all del – Norge er blant verdens mest likestilte land.

Men det har ikke kommet av seg selv.

Bak ligger generasjoner med kvinner som har ofret blod svette og tårer for å komme dit vi er i dag.

Kvinner som Aasa Helgesen.

Hun måtte betale en høy pris for sitt politiske engasjement.

Mannen ble hånet. Barna ble mobbet.

«Vi syntes det var trist at mor ble ordfører. Hun var jo jordmor fra før og nesten aldri hjemme. Da hun ble politiker fryktet vi at vi skulle se enda mindre til henne. Og det gjorde vi. Vi skjemtes av mor. Da hun ble valgt inn i herredsstyret og ble ordfører, følte vi barna det som en skam», uttalte en av Aasas døtre til Haugesunds Avis flere år etter valget på Utsira.

Kvinnekamp handler om politisk, sosial og økonomisk likhet mellom kjønnene. Et grunnleggende prinsipp som har vært kjernen i feministiske bevegelser i over hundre år.

Et kjønnsrettferdig lokaldemokrati gir et mer demokratisk politisk system. Det handler om at alle må være representert slik at alle stemmer kan bli hørt.

Blondeforkle og perlekjede

Og det er nettopp derfor det er smertefullt å se unge kvinner i blondeforkle, perlekjede og kokette rosa sløyfer i håret stå i Fredrik Solvangs studio å hevde at likestillingen har gått for langt.

De ønsker valgfrihet. At foreldrene selv vet best hvem som skal nyte godt av permisjonsukene.

For all del. Det heier jeg på.

Jeg valgte selv å nytte meg av kontantstøtten for å få mer tid sammen med barna da de var små.

Men det er milevis fra å hevde at kvinnefrigjøringen har gått for langt.

Og det er himmelropende respektløst overfor Aasa og alle de andre kvinnene som har banet vei.

Når kvinner i 2025, 100 år etter Aasa, fortsatt må forsvare retten til å kombinere lederskap og morskap, har vi ikke kommet langt nok.