En godtepose av en forestilling, men litt overfylt

Kostymene og scenografien er alene god nok grunn til å se «Den uendelege historia». De er mesterlige.

Ina Svenningdal spiller hovedrollen som Bastian Balthasar Bux, mobbeofferet som må håndterte fantasi og virkelighet. Foto: Siren Høyland Sæter, Det Norske Teatret

Stemningen er lun når publikum entrer salen. En tullete vaktmester koster opp konfetti på en tom scene mens en radiokanal spiller hits fra 1980-tallet. Ikke overraskende fylles salen av den (plagsomme) hitlåten «Never Ending Story» av Limahl. Både sangen og filmen av Michael Endes bok ble en kjempesuksess i 1984. Gradvis dempes lyset. Historien om den ulykksalige Bastian Balthasar Bux kan begynne.

Han er en lubben gutt som mobbes av sine jevnaldrende, moren er død og faren er oppslukt i arbeidet sitt. Under en omvisning på et teater (ikke bokhandel som det er i boken), oppdager han en bok som han ikke får lov til å bla i. Han klarer ikke å motså fristelsen, og inn i den magiske verdenen Fantásia han forsvinner – og for et sted det er!