En kamp for rettferdighet

På veggen hjemme henger diplom fra et av de beste universitetene i Europa – og i verden.

Rundt ham ligger pensum og bøker han selv har skrevet.

Mens han forteller historien, blar elevene i nettopp disse bøkene.

– Veien hit var alt annet enn enkel.

Overgangen til Norge ble et sjokk

Paul Thomas, egentlig Said Omar Ali, er fra Somalia. Han kom til Norge i 1989 som 18-åring, etter at familien måtte flykte fra borgerkrigen.

Før det hadde han gått på en britisk kostskole i India. Der valgte han å konvertere fra islam til kristendom.

– Jeg tenkte ikke på konsekvensene. I Somalia kan du ikke forlate islam. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg kom tilbake, kunne jeg bli drept.

Foreldrene flyktet først til Norge, og et år senere kom også Thomas.

For ham ble møtet med Norge et stort sjokk.

– Det var utrolig kaldt, og språket var helt ukjent. Jeg tenkte «hvordan skal jeg overleve her», ler han.

Thomas forteller at de første årene i Norge var utrolig krevende. Han giftet seg etter at han kom til Norge og måtte legge skoleplanene på hylla.

– Jeg sto opp klokken fem for å jobbe på fabrikk, og om kvelden gikk jeg på voksenopplæring, samtidig som jeg var avisbud om natta.

– Det var tøffe dager med dårlig lønn og lite søvn.

«Jævla neger»

Etter hvert byttet han jobb og kjørte taxi i syv år.

Ifølge Thomas opplevde han rasisme jevnlig. Folk sa at de ikke kjører med negre og slo døra igjen. Han kunne sitte en time i kø, så kom det en som ikke ville kjøre med ham.

– En gang ba en mann meg kjøre ham hjem og sende faktura. Da jeg sa nei, kalte han meg «jævlig neger». Jeg kommer aldri til å glemme den perioden.

Thomas var alltid glad i skolen og ga ikke opp utdanningsdrømmen. Etter å ha jobbet i mange år, og etter skilsmisse, bestemte han seg for å gi skolen en sjanse.

– Jeg var toppelev under utdanning i India og fikk dobbelt opprykk fra andre til fjerde trinn fordi lærerne mente at jeg trengte større utfordring.

Han tok noen fag for å søke høyere utdanning, etter råd fra en veileder.

– Men da jeg skulle søke, fikk plutselig nei, sier han.

Thomas fikk vite at han hadde tatt feil fag og derfor ikke kunne søke seg videre til høyere utdanning.

Han ble skuffet og demotivert, og han følte seg fastlåst.

– Jeg tenkte: Jeg må reise ut av Norge, forteller han.

I to år reiste han rundt i verden – til USA, Kenya og India. I India besøkte han sin gamle skole, der en tidligere lærer skulle få stor betydning.

– Han sa til meg: Du var den beste studenten på skolen. Hva skjedde med deg? Den kommentaren motiverte meg, og jeg er evig takknemlig for den læreren.

Det var på grunn av ham at Thomas bestemte seg: OK, jeg skal tilbake til skolen. I 2004 søkte han lærerutdanning.

– Jeg husker meldingen da den kom: Gratulerer, du har fått opptak til lærerutdanningen i Oslo. Jeg kunne ikke tro det og ble utrolig glad.

Han tok fire år med lærerutdanning og en master i internasjonal utdanning, og fikk A i alle fag.

Studenten med de beste karakterene skulle få en stipendiatstilling, men Thomas ble informert om at det ikke var nok midler. Han måtte ta opp lån for å ta doktorgrad i London.

Før han dro, ble han bedt om å hjelpe en annen masterstudent med oppgaven. Den samme studenten fikk senere stipendiatstillingen.

Thomas ble sjokkert og sint.

– Jeg var den beste studenten, og likevel ble jeg oversett. Jeg har aldri forventet fordeler på grunn av minoritetsbakgrunn, bare rettferdighet. Meritokrati undergraves av nepotisme, og i Norge som i USA må mange med minoritetsbakgrunn jobbe dobbelt så hardt for å oppnå halvparten så mye.

Han tok doktorgrad ved King’s College London og var veldig stolt. Han trodde livet endelig ville smile etter all utdanningen og hardt arbeid.

– Etter over 400 søknader til skoler og universiteter skjønte jeg ikke hva som gikk galt.

Han fikk ofte beskjed om at han var overkvalifisert, manglet erfaring, eller at stillingen allerede var fylt.

En fersk rapport fra IMDI viser at 38 prosent av innvandrerne er overkvalifiserte for sine jobber, mot 14 prosent i den øvrige befolkningen.

Arbeidsledigheten er fire ganger så høy blant innvandrere som i den øvrige befolkningen.

Halwan Ibrahim, assisterende direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sier at mange arbeidsgivere ønsker å rekruttere bredere, men er usikre på hvordan.

– Derfor har IMDi opprettet en egen nettside rettet mot arbeidsgivere, mika.no. Dette er en verktøykasse med konkrete råd for å gjøre det enklere å komme i gang.

Ville forlate Norge

Til slutt fikk Thomas deltidsjobb som lærer, men måtte kjempe for fast stilling. Ifølge ham fikk andre, mindre kvalifisert lærere fast jobb med det samme.

– Jeg tror ledelsen ikke helt stolte på meg.

Etter seks måneder innså de at han var en god lærer, og elevene stilte høylytt spørsmål om hvorfor kontrakten hans ble terminert, siden de mente han var blant de beste lærerne.

– Da elevene protesterte til rektor, fikk jeg fast jobb.

Mens han jobbet der, søkte han flere universitetsstillinger uten å lykkes. Skuffet begynte han å søke internasjonalt og fikk tilbud om en stilling i Saudi-Arabia.

Han var klar til å flytte, men en kollega ved et universitet var bekymret for hans sikkerhet i Saudi-Arabia på grunn av hans konvertering til kristendommen og sharialoven.

Han «åpnet en dør» for ham gjennom en stilling som førsteamanuensis.

– Det er ett av flere eksempler på nepotismen som fortsatt preger livene til høyt kvalifiserte personer med minoritetsbakgrunn.

Han håper ingen andre må oppleve lignende utfordringer og understreker at kompetanse bør veie tyngre enn ubevisste fordommer.

– Vi må slutte å si at vi er «fargeblinde». Alle mennesker har fordommer, formet av familie og bakgrunn. Det hjelper ikke å benekte, for da kommer vi ingen vei.

Han legger til at vi må diskutere hva rasisme er – og hva det ikke er – i skolen, i politikken og i media.

Enden på en vanskelig tid

I dag jobber Thomas som professor ved Universitetet i Sørøst-Norge i Drammen. Han deler sine erfaringer om rasisme med neste generasjon.

– Jeg har en av verdens viktigste jobber, fordi skolen kan spille en stor rolle i å stoppe rasisme. Jeg kan hjelpe morgendagens lærere med å lære barna respekt og motarbeide diskriminering, sier han.

Professoren har skrevet syv akademiske bøker, flere av dem handler om rasisme.

– Enkelte brukes på noen universiteter, og det er jeg veldig glad for.

Thomas er likevel optimist og mener arbeidslivet har blitt mye bedre de siste 35 årene, men at det fortsatt er rom for forbedring.

– Vi lever i et demokrati, og derfor mener jeg fortsatt at Norge er verdens beste land. Å gjøre det mer inkluderende er viktig. Endring tar tid, men vi må ikke gi oss, avslutter han.